Black Rebel Motorcycle Club
B.R.M.C.
Virgin Records America
Cd
-
2001
Rock Engh Roll 7 mars 2005 |
Black Rebel Motorcycle
Club: Peter Hayes,
gitar, bass, harmonica, vokal
-
Robert Turner, bass, gitar, keyboards, vokal
-
Nick Jago, trommer, perkusjon
Genre:
Amerikansk Shoegazer
-
Støypop
I Rockeweb:
2001
Webreferanse:
BRMC
Anmeldelse:
Opprinnelig initiert i San
Francisco, USA i 1995 av høyskolestudentene og kompisene Peter Hayes og
Robert Turner. Disse to spiller det meste bortsett fra trommer som blir
spilt av Nick Jago, som imidlertid ikke ble med før i 1998 da bandet for
alvor ble etablert som et bandprosjekt. Bandet het forøvrig The Elements i
starten, men ved utgivelsen av sin debutskive, "B.R.M.C.", het de altså
Black Rebel Motorcycle Club.
Trioen er mer enn gjennomsnittlig fascinert av shoegazer-musikken på 80-
og 90-tallet representert ved The Jesus & Mary Chain, My Bloody Valentine,
Swervedriver, Loop, Spacemen 3, Spiritualized, som alle igjen er ekstremt
inspirert av udødelige The Velvet Underground. Shoegazer-scenen opphørte å
eksistere midt på 90-tallet en gang, så BRMC har på en måte gitt den et
spark i ræva og dratt i gang en liten revitalisert bølge etter
årtusenskiftet.
Kanskje er det dette bandet The Strokes har hentet mye av
sin inspirasjon fra, og jeg tenker da spesielt på hiten på denne skiva,
storartede "Whatever happened to my rock 'n' roll (punk song)". Mange
har nok hørt den låta. Den
dundra endel i P3
sommeren 2001 og mange kjøpte nok plata etter å ha hørt den singelen. Jeg gjorde
det, for låta var noe av det feteste som ble gitt ut det året.
Det er likevel bare noen
låter på skiva som ligger i samme gata, de andre er "Spread your
love", "Awake" og andresporet "Red eyes and tears". Disse er postpunkete,
saftige rockelåter på varierende hastighet med et dynamisk deilig drag og
med opphissende refrenger du går og synger på hele dagen og drømmer om
natterstid.
Resten av plata er
postpsykedelisk
småstøyete rock på sneglefart, eller altså shoegazer, som noen kalte det,
antagelig mens de var i en slags rus, for oversatt til norsk betyr det jo
at man går og glaner ned på skoa sine hele tiden. I løpet av de 57
minuttene denne plata varer får man god tid til å kikke på skoa sine. Og
det at plata er så lang er vel platas akilleshæl, for å si det sånn.
De
kunne droppa et par-tre låter her, men likevel, dette er stor musikk, og
selvsagt et must for de som liker musikken som er nevnt tidligere i denne
omtalen. |
