Bladed
Mangled dreams
Crispin Glover Records
Cd
-
2009
/
Lp
-
2010 -
På
MySpace
Obs: Bildet er av
cd-omslaget, lp-en har flere "vinduer", men jeg fant ikke noe bilde av
lp-en på nett og vinylen er for stor til skanning
Rock Engh Roll 30 januar 2010 |
Anmeldelse:
Har du noen gang våknet opp fra en vill og deilig drøm som handlet om at
det sto en råere utgave av PJ Harvey i stua di og spilte som om bandet
skulle ha selveste djevelen i hælene? Vel, da er det en viss risiko for at
du vil gå fra konseptene første gang du hører Oslobandet Bladed.
Energien til Bladed er på nivå med et middels norsk kraftverk, der de
fosser infernalsk frem og får oss til å tenke på debutplatene til noen av
de største damerockerne i historien, Patti Smith, Nico i The Velvet
Underground og spesielt PJ Harvey. Det er noe fullstendig hemningsløst og
rabiat over musikken på denne plata. "Horses" og "Dry" får en ny runde i
spilleren før "Mangled dreams" får nye runder på tallerkenen. Ja, du leser
om vinylutgaven som slippes nå vinteren 2010. Cd-en ble gitt ut i mai
2009. Siden Bladed egentlig må katalogiseres som et støyrockband så kommer
vi ikke unna en viss likhet med gigantiske Motorpsycho på 90-tallet og
Sonic Youth her. Vær oppmerksom på at Bladed ikke er temmet, og med sine
orgelinnslag også har litt prog over seg. Når jeg nå først har begynt med
referansedropping så blir jeg nødt til å nevne Babes In Toyland i denne
settingen, for de kunne også ta helt av noen ganger, hør bare på den syke
syke versjonen av evergreenen "All by myself", så hører du et speilbilde
av galskapen til Bladed. Sånn er det bare, det er jeg trygg på. Men de kan
også være melodiske, ligner faktisk litt på Joni Mitchell, som i refrenget
og i det snakkende mellomspillet på "Dawn walkers" på side 1. Eller det
kan være et mentalsykehusrockfyrverkeri uten like, som på gitarfantomet
som starter side 2, "When you've got". Jeg må jo også si at, når
barytongitaren sveiper gjennom lufta og Anita synger som besatt av en
rockedemon, så tenker jeg på herlige Sassy Kraimspri og hennes dugelig
fine "Dirty white lies"-album fra i fjor. På platas siste spor, "And the
days" hører vi at Anita har mye jazz i seg, kombinasjonen mellom hennes
jazzfeeling og Stians gitarspill er krembefengt og sitter som mugg i en
Blå Castillo.
Mer om menneskene i bandet: Bladed er en trio bestående av Anita Kaasbøll
på vokal og orgel, Stian Westerhus på gitarer og diverse effekter og et og
annet piano og orgel, pluss Martin Langlie på batteriet. For å ta Stian
først, så er han i følge seg selv med på altfor mye, og jeg kan ikke ramse
opp alt her, men sjekk opp MySpace-sida hans og bli imponert. Han ga
forøvrig ut et album under eget navn i 2009, "Galore", og han er med i
fenomenale Monolithic. Anita har også lang fartstid i musikksirkuset, og
på samme måte som Stian så har hun vært mye involvert i jazzen, som
jazzsangerinne. Hun har også samarbeidet med flere kjente utøvere, som
Michael Francis Duch. Martin er også en kjent figur, han har for eksempel
spilt trommer i Gåte. Trioen har alle fortid i kvalitativt bra saker, som
spriker fra jazz, elektronika, støy, folk og prog. Derfor er det kanskje
ikke så rart at når de starter noe sammen, så slipper de seg helt løs i et
bremsefritt rockeband. Det var forøvrig Stian og Anita som spilte sammen
først en stund, Martin kom med seinere. Stian og Anita gjorde en rekke
festival- og klubbkonserter fra 2004, Martin kom med i 2007, og i 2009 gir
de altså ut sin første plate på kvalitetslabelen Crispin Glover Records.
Bladed bruker barytongitar, og det låter som et piskeslag i øret da "The
Oftener seen" sparker i gang på side 1. Et voldsomt utslag av innestengt
aggresjon velter over deg og når stillheten inntreffer finner du ut at du
har svima av fordi du ikke husket på å puste mens låta kuppa livet ditt.
Anita Kaasbøll skriker seg så hes i galskapens tumulter at hun rett og
slett må slappe av litt på neste låt, der vi kun hører Stian og Anita
messe frem sitt budskap. Men så, stillheten varer ikke lenge, 3 durkdrevne
musikere treffer hverandre på samme frekvens i tid og rom og de har kun
ett mål: unleash hell! Jeg våger å påstå at det ikke finnes et land på
denne planeten som har flere gode rockeband i forhold til innbyggertallet
som mitt kjære Norge. Vi oversvømmes av vitale rockere som har mye på
hjertet og som ikke nøler med å spre godsakene.
Bladed er nå likevel et unikum i rockesirkuset. Selv om PJ Harvey står
frem som en soleklar referanse så har Bladed så mye egenart, galskap og
kvalitet i seg at de fremstår som noe helt annerledes enn noe annet jeg
har hørt her hjemme, men jeg har ikke hørt alt, det er ikke mulig. Stemmen
til Anita blir man rusa på, og gitarspillet til Stian er så rått og
inspirert og full av energi at det kunne fungert helt alene uten både
vokal, bass eller tromme. Om det er han som har influert Lasse Marhaug
eller omvendt veit jeg ikke, men at de har samarbeidet føles helt
naturlig. Dessuten, i dette lydbildet kommer trommene til sin rett, det er
mye plass i lydrommet, og Langlie er ikke særlig beskjeden der han boltrer
seg på trommekrakken. Kan nevne som en kuriositet at det ikke brukes
bassgitar her, bassen fremføres nok via orgelet, slik Ray Manzarek i The
Doors gjorde, eller via barytongitaren.
Denne vinylplata, som er utgitt i 360 eks., og jeg har nr. 115, har en låt
som heter "Fairy tale" i seg. Den er ganske representativ for helheten.
Det kan ligne på noe jeg vil kalle for gospelstøyrock, med manisk
tromming, under støyende frijazzgitar eller repetitive riffmønstre som
kriger med Anitas messende gospelstønning, i et lydbilde som skurrer og
skriker og gir stereomaskina di en sjelden utfordring. Bladed er rein
naturkraft, en råvare vi må ta vare på, et band som, hadde de vært
britiske eller amerikanske, ville vært på alle såkalte musikkeksperters
årslister i fjor. Gi deg sjøl et tupp i ræva og oppdag dette bandet! |
