Tremolo er så mye rart. I musikkens verden snakker vi ofte om Tremolo som den enheten på gitaren som lager vibratolyd, eller en wah-wah-lyd. Når du bruker stanga som er plassert rett under der du dæljer løs på strengene strekker du strengene med Tremoloenheten og får frem en svært karakteristisk lyd som var veldig mye brukt i rockens yngre dager (vintage rock).  Tremololyd er ikke helt det samme som reell vibratolyd (på engelsk: real vibrato), som du får ved å bende strengene på gitaren med fingrene. Tremololyd kan også skaffes ved å bruke en wah-wah-pedalboks. Pedalbokser er enkle billige saker som mange rockere bruker også til å få frem andre lyder, som fuzz, distorsjon, sustain og dissonans. Det finnes mange typer pedalbokser. Endelig kan Tremolo monteres inn som en integrert del av gitarforsterkeren eller du kan få tak i egne Tremoloforsterkere.

Tremolo er også et band fra San Francisco, og det er et plateselskap som har spesialisert seg på utgivelser med psykedeliske rockeband som bruker vintagegitarer med Tremolo, og det er navnet på NMBOF, som står for Norsk Mandolin- og Balalaika Orkester Forbund, stiftet 16. juni 1979, og ikke minst er det et album med rootsrocksekstetten Blue Rodeo fra Canada.

"Tremolo" kom ut i 1997, og var da bandets 7. album. Bandets første album kom ut i 1987 så de feiret sitt 10-års jubileum som plateartister det året. "Tremolo" ble gitt ut etter at bandet hadde levert flere fremragende album på 90-tallet, og etter at bandet i ett års tid hadde gjort unna noen soloprosjekter. Når de så var samlet igjen for å snekre sammen "Tremolo" i studio hadde bandets låtskrivere, Greg Keelor og Jim Cuddy, som vanlig skrevet alt materialet på forhånd. Det som var spesielt for denne skiva var at låtene ikke var innøvd før bandet gikk i studio for å spille inn skiva. Låtskriverne ønsket litt mer variasjon både i tekstur og sound og ønsket å få frem en mer improvisert skive.

Selv om alle skivene til Blue Rodeo kan anbefales kan det oppleves som en liten svakhet at de er ganske like de fleste av dem. I alle fall følte låtskriverne at det var på tide med en forandring. Så de gikk i studio og spilte inn låtene uten å snakke med hverandre mens innspillingen pågikk, men tok alt på gehør og innebygd feeling, her finnes ingen overdubs eller forsøk på å gjøre ting optimalt. Plata har blitt en innspilt jam-session bortsett fra at låtene var komponert på forhånd. Innholdet i låtene ble laget der og da. Plata får frem et personlig utrykk hos hver enkelt av medlemmene og fremstår noe mer lurvete enn de andre skivene til bandet, noe som etter min mening styrker plata. Men dette er jo en smakssak. For å gjøre ting enda mer annerledes enn det pleier bytter de instrumenter seg i mellom, kanskje derfor noen av låtene virker å være klint inn med sirup før de starter opp for alvor, noe jeg synes er meget sjarmerende.

Låtskriverne, som forøvrig også initierte bandet på 80-tallet, hadde før Blue Rodeo drevet med andre ting, som for eks. psykedelisk pop. Blue Rodeos musikk blir kalt rootsrock, og er en fin blanding mellom vintage pop, folk, og "No depression", også kalt alternativ countryrock, og de har blitt mektig populære i sitt hjemland, men er fremdeles en outsider hos sin store nabo i sør.

Denne skiva hadde nok vært en klassiker i min verden hvis det ikke var for at den varer i over en time og alt er ikke like interessant dessverre, selv om det deilige jordnære og støvete soundet forhindrer at noen av låtene tryner helt. Plata er spekka med nydelig sarte melodier av det tårevåte slaget eller med halvraske countryrockere med en sterk eim av gammal "Canadian Club" hengende over seg, og noen av uptempo-låtene sparker unna som en egenrådig villhingst. Bruken av tradisjonelle instrumenter som mandolin, pedal & lap steel, banjo, violin og bottleneckgitar - og selvsagt Tremolo - gjør lydbildet herlig levende og tidløst.

Beste låta er den aller roligste, den ufattelig nydelige "Falling down blue", en hjerteskjærende jazzballade som har et refreng som går slik som dette:

 - "All right I miss you tonight
And I'm not really sure what to say
It keeps rolling in like a slow moving train
It gets harder and harder each day
Each time I think that the worst of it's through
I am stopped in my tracks by some vision of you
All right I miss you tonight
I admit that I'm falling down blue" -

Men det er ikke den eneste lidenskapelige hjerteknuseren på skiva, "Beautiful blue" er om mulig enda mer på gråten, og tempoet er så lavt at bandet nesten stopper helt opp, men vakkert som en rød soloppgang er det nå likevel. Sjekk denne, som forteller hvor mye makt det ligger i et intenst kjærlighetsforhold:

- "How many times have you opened up this skull
With your delicate stone
And laughed while my blood splashes
Down to the ground
She drinks me up like a parched old bone
I curse you for the pain
And thank you for making me whole again" -

Tekstene er flotte og fulle av dype følelser hele veien, også på de raskere låtene, som på countrylåta "Fallen from grace", min tredje favorittlåt på skiva:

- "Never mind the paper and the pen
They can't help you anymore
Forget about the music
That used to lift up your soul
And when the lover
That you lean on
Turns round and shows you a stranger's face
Better get used to living like this
Now that you've fallen from grace
Better get used to living like this
Now that you've fallen from grace" -

Det er skumle tekster på denne skiva, er de selvopplevde sov nok tekstforfatterne dårlig om natta i en periode. Tekstene er en viktig faktor på denne skiva, men det er da også flere enn de tre nevnte låtene som svinger, andre låter jeg liker virkelig godt er den svært så poppete "It could happen to you", hvor de viser litt av sin innflytelse fra blant annet The Beatles og deres psykedeliske periode i 1966-67. Svært melodisk og fin er også "Me and Baz", som kan minne sterkt om The Jayhawks. "I could never be that man" er en munter og frisk midtempo-låt som jeg spiller om og om igjen, med en tekst som handler om at folk må få lov til å være den man er, og bli godtatt slik. Tar den helt ut gjør de i låta "Frog's lullaby", som varer i 7 minutter. Der hører du selvsagt froskelyder og tempoet er virkelig så daft at det hele stopper opp. Men så avslutter de med en fantastisk tøff rocker i låta "Graveyard" og de er tilgitt froskeeksperimentet sitt.

Dette er en plate jeg kjøpte helt tilfeldig på billigsalg fordi jeg likte plateomslaget så godt, så ut til å være i min gate liksom, og den har endt opp med å være en av de skivene jeg har spilt mest. Alt er relativt, tilfeldighetene styrer livet vårt. "Tremolo" takker for seg og håper du vil ta en lytt du også, du har fortjent det.

Rock Engh Roll 1 april 2005