Bob Haley
Let it last
Pilár/Sonet
Cd
-
2008 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 22 desember
2008 |
Anmeldelse:
Bob er ikke fornavnet, Haley er ikke etternavnet, Bob Haley er
artistnavnet. Med plass foran Bob Hund og Bob Tilton i platesamlinga mi
har de fått naboer det er kult å bli kjent med. Har du runda 55,5 er
kanskje gammalrockeren Bill Haley navnet du tenker på når Bob Haley dukka
opp på en radiostasjon i lufta rundt deg. Selvsagt hadde det blitt en
kolossalt gøyal avslutning på dette avsnittet hvis Bob Haley hadde vært en
ekte krysning mellom Bob Hund og Bill Haley. Men, sånn er det i hvert fall
ikke.
Neida, Bob Haley er et popband som spiller countryrock eller omvendt. "Let
it last" er bandets debutskive, og bandet imponerer med solid og variert
låtmateriale, frisk spelling og flotte vokalharmonier. Det høres veldig
amerikansk ut, noe som i min verden er et kompliment, og selv om lydfolka
har kledd opp bandet i en litt for pen frakk, så ramler de oftere ned på
den sida som bringer tankene mot støvete landeveier i Arizona enn mot
hovedgata i Nashville. Best er de når de drar i gang countrykjøret på
ordentlig med banjo, mandolin, fele, pedal-steel og munnspill. Da svinger
det skikkelig av dette laget.
"Let it last" er debutalbumet, men på samme måte som med Dire Straits, for
å bruke et eksempel jeg kom på i farta, så høres bandet ferdig påkledd ut
ved fødselen. Det viser seg da også at dette ikke er noe ressursvakt band
med få venner, og de har når sant skal sies gitt ut en ep i 2006, men "Let
it last" er en ny start for bandet. Gjengen har brukt mesteparten av tida
si i 2007/08 i Nye Losjen Studio på Kolbotn, med ingen ringere enn
Motorpsychelisten Håkan Gebhardt bak spakene. På gjestelista finner vi
blant andre Martin Hagfors, Lars Fredrik Beckstrøm og Lars Håvard Haugen.
Dynamoen i Bob Haley heter Ronny Stenberg. Han har lagd låtene på
denne skiva, og spiller som de fleste andre bandledere gitar og synger. Vi
skal ikke kimse av de andre i bandet heller, men jeg har lyst til å
fremheve ei dame som sørger for det musikalske mangfoldet på denne skiva
med sin nydelige røst og følsomme tangentspilling: Solvår Vermeer. Dette
albumet er delt opp i 3 deler synes jeg med country og pop før og etter
låt 6 og 7, som er Solvårs gylne minutter. Låt 6, "The last day of june"
er countrypop av det helt sjeldne slaget, en sanselig og duggfrisk melodi
som sitter rett i mellomgulvet. Stemmen til Solvår kan minne om Kirsty
MacColl, ja og låta ligner litt på hennes fineste også, "The last day of
summer".
Låt 7 er platas tårevåte ballade. Vi får Solvårs praktfulle stemme, piano
og en akustisk gitar. Låta heter "You" og den er
aldeles overjordisk vakker. De som har hørt Natalie Merchant i 10.000 Maniacs vil like dette. Og når hun korer bak Stenberg minner hele bandet
om Divine Horsemen. Her har også den syngende Claudia Scott fått en
utfordrer, hør bare på finfine "Am i wrong". Plata trenger noen
runder før låtene setter seg, men belønningen lar ikke vente på seg. Plata
er som sagt litt vel oppdressa lydmessig, men det blir min smak og kanskje
jeg er sær, for hvorfor ikke kle seg litt fint når man først har lagd
låter som fortjener et stort publikum. |
