Hvis du er på konsert og ser en artig type som putter mikrofonen ned i buksa, ut gjennom buksesmekken og deretter sveiver rundt med den, synger på en svensk dialekt som høres helt fjern ut med en skarrende sjarmerende stemme, med et fult glis som strekker seg fra øre til øre, og med låter som du opplever som helt ulikt noe du har hørt før, ja da har du helt sikkert havnet på konsert med de svenske yndlingene Bob Hund.

Bob Hund ble dannet i Stockholm i 1991 og har frem til "Stenåldern kan börja" i 2001 gitt ut en håndfull plater, ett minialbum, noen få ep-er og en rekke singler, hvorav "Jag rear ut mitt själ! Allt skall bort!!!" fra 1998 og ep-en "Ett fall og en lösning" fra 1997 er de beste i en jevn serie med gode skiver. Musikken til Bob Hund er nærmest umulig å kategorisere, men de har likevel vunnet flere tunge priser i løpet av sin karriere som Bob Hund, som beste liveband, beste tekster, og beste omslag. Omslagene til bandet lages forøvrig av en god venn av bandet ved navn Martin Kann. Ja, "Omslag: Martin Kann" er også navnet på en av platene til bandet. Kann har også laget bandets spesielle logo, den piperøykende hunden.

"Stenåldern kan börja" er - foruten en samleskive som ble sluppet i 2002 - den siste plata bandet gjorde under navnet Bob Hund. Samtlige 6 herrer i bandet fortsatte under et nytt navn: Bergman Rock. Bob Hund er folkehelter i rockemiljøet i Sverige, men språk, tekster og sound har ikke gitt bandet den suksessen de hadde fortjent utenom hjemlandet. Så de forandret navn og begynte å synge på engelsk. De har også slipt ned kantene i lydbildet litt.

Det er nesten umulig å finne noen passende referanser til Bob Hund. Bandet ligner faktisk ikke noe annet, det nærmeste må i så fall bli et annet svensk band: Doktor Kosmos. Kreative skaller som føler et behov for å droppe referansenavn har nevnt Jonathan Richman, Pere Ubu og Wire, men jeg føler det er ganske søkt. Samtidig hører du i løpet av få sekunder at det er Bob Hund som spiller, og det har ikke bare med stemmen og dialekten til Thomas Öberg å gjøre.

De er altså hele 6 personer i bandet, og de to gitaristene John og Conny er veldig morsomme å høre på, der de stadig finner på masse snurrige gitarløp og solopartier som ikke alltid passer inn i puslespillet, men som likevel styrker helheten. Synthen er også viktig, i tråd med det meste annet i bandet så er også den morsom å høre på, ofte har tangentmann Jonas funnet helt nye lyder langt inne i instrumentet og sender de deretter ut til de andre i bandet på en oppsiktsvekkende munter og leken måte. Sjelden har synth påvirket et lydbilde i et band med to gitarister så positivt som det gjør i tilfelle Bob Hund.

Hadde Bob Hund dukket opp i London i 1979 ville man ha kalt dem et new wave-band, men de dukket opp i Stockholm i 1991, og de passet ikke inn i noen skuffer. Bob Hund synger som de fleste andre band om kjærlighet og dagligdagse ting, men har også med historier om vaffeljern og papptrompeter. Tekstene er vesentlige i bandets musikk, og måten de fremføres på av Thomas Öberg er like vesentlig. Tekstene er kanskje skrevet mens bandet ser på en episode av Emil fra Lønneberget eller Pippi langstrømpe. Jeg ser for meg en liten svensk grend med snodige fine mennesker, hvor livet er bare rosenrødt og morsomt, men hvor Emil aldri var langt unna, og hvor de fleste menn var på jakt etter en dame de aldri ville få, og visste om det, men prøvde likevel.

I alle låtene til Bob Hund finnes det detaljer som du gleder deg til å høre igjen. Det kan være alt fra vokalfraseringer som bare Öberg får til, skrudde refreng, eller instrumentale godbiter som er typisk for Bob hund. De veksler fint mellom fyldige rockpartier, herlig pop og glitrende soloprestasjoner, alt gjort med et vaffeljern i øret.

Denne plata føyer seg inn i rekka av meget bra Bob Hund-album. Den har som de andre skivene til bandet sin helt egne kjemi, og den har som de andre platene noen låter man aldri blir lei av å spille og som man alltid blir i godt humør av. På denne plata heter de "En som stretar emot", "Glöm alt du lärt dig" og "Dansa efter min pipa".

Rock Engh Roll 18 april 2005