Ute på Gilead nå er bortimot topp fem av mine favorittalbum fra 2010/2011. Utgivelser av band som Ash Borer, Barghest, Fell Voices, Thou og ikke minst FALSE, er alle blant mine mest spilte det siste året. Nå har mannen i tillegg, helt for egen maskin, stablet sammen disse fantastiske banda, samt et knippe andre like fantastiske, til en tredagers metalfestival i den lille byen Oshkosh senere i år. At Adam, som til daglig jobber i et trykkeri ved siden av å være labeleier, har klart å ”samle troppene” på denne måten sier noe om hans posisjon i metalmiljøet ”over there”.

Blant artistene som skal opptre er The Body. Deres album, All The Waters Of The Earth Turns To Blood, fra 2010, er virkelig verdt å få med seg dersom man er interessert i musikk litt under radaren, og da fortrinnsvis med et metallisk fortegn. Albumet ble opprinnelig gitt ut på At A Loss Recordings, men en påkostet vinylutgave av skiva er på trappene fra Thou-vokalist Bryan Funk sin label, Halo Of Flies, senere i år.

The Body er en duo bestående av Chip King og Lee Buford som (mal)trakterer henholdsvis gitar og trommer. At bandets kjerne består av en duo er egentlig uinteressant og noe du aldri vil kunne høre på All the Waters ettersom albumet er laget ved hjelp av 32 musikere, deriblant et gospelkor bestående av 13 personer (sånn for å sette stemninga i innledningssporet).

Det du derimot vil høre er angstfylt, depressiv og blytung doom-metal med, men også oppfinnsomme låtstrukturer og et band som ikke har tenkt å la seg definere av trange sjangerrammer. Albumet består av sju spor fordelt over ca. 50 minutter. Det er nok av spillerom til å skape en ramme og introdusere deg for et band som åpenbart er her for å skape sitt eget musikalske uttrykk, men som heller ikke er redde for å låne og videreutvikle ideer og tanker som har definert band som eksempelvis Eyhategod, Current 93 og Earth. I tillegg som de plasserer seg i sentrum av en strøm av oppegående band fra USA om dagen.

Altså snakker man om rimelig tung og dommedagsorientert metalrock. Til dette har bandet en kledelig ”desperat” vokal, som nærmest holder konstant på å drukne i de massive lydveggene som tidvis skapes. Dette føles helt riktig. Vokalen og tekstbudskapet er ikke viktig her, men tekstene består selvsagt av lystbetonte temaer som menneskehetens uunngåelige undergang, vitenskapens tilkortkommenhet og religiøs hjernevasking. Det er lydene, stemningene og musikkens overveldende helhetsinntrykk som, i alle fall for meg,  er det viktige her.

Ikke bare er All The Waters et spennende debutalbum fra et interessant band, men det er også et album laget av et band, som sammen med andre, deriblant de tidligere nevnte artister og selskaper, er med på å dra amerikansk metal i en riktig retning. Det er ingen tvil lenger om at artistene ikke tjener særlig mye penger på å selge skiver, og denne skiva kommer ikke til å selge så fryktelig mange eksemplarer heller. Men musikken er dødsbra likevel, og når man i tillegg får en helhetspakke rundt med et forseggjort fysisk format, føler man at dette er et produkt av kjærlighet til musikken og fansen. Et produkt som aldri tar mål av seg å tilfredsstille krav, men som er det det er, der det er. Med andre ord er musikken i fokus og jeg føler albumet og hele pakka rundt er laget til meg som et menneske som er glad i musikk, og ikke et produkt som er plassert ut på et marked for å tjene penger.

Det er slik, og kanskje bare slik, at musikken vil overleve streaming/mp3-samfunnet hvor musikkonsumentens oppmerksomhetsspenn blir stadig kortere og mer flyktig. Vi kan få alt vi vil – når vi vil. Det er en glimrende mulighet vi som musikkglade står ovenfor. Håper vi bruker tida og pengene våre på utgivelser som dette.