26 desember
2007
"Tre
Grep Og Sannheten,
Norsk punk 1977 - 1980",
av Trygve Mathiesen,
et ekte barn av punkbevegelsen. Vega
forlag AS, 2007
(Anmeldelse/betraktninger/supplement til punkbølgen i
Kristiansand, sett av et utrenet øye.)
Omtalt av Britt Johansen |
 |
Jeg er et
uekte barn av punkebevegelsen.
Da punken kom til Norge i -77 var jeg nesten 18 år, og
derfor forlengst fanget av prog'en. Jeg hadde et
midlertidig opphold i "funk-fella" som Mathiesen så
foraktelig uttrykker det et sted i boka si. Jeg håper at
han i iveren etter å glorifisere punken ble rammet av
et helbredelig tunnellsyn - og egentlig vet forskjellen på
funk og disco. Han har uansett slengt alt i samme gryte og
kokt en uspiselig suppe av det, noe jeg tar som en
personlig fornærmelse.
"Tre
grep" er ærlig nok, men "Sannheten" har noen
modifikasjoner, og vi bør skride til verket med dette i
minnet. Mal apropos: "Hvis du treffer en mann som sier at
han har funnet sannheten, løp som faen!" (Jens Bjørneboe).
|
Et
par ting til:
Jeg har ikke sansen for at Yan Friis ved et par
anledninger blir nevnt som inkarnasjonen av selve
"antipønkmennesket". Det er fordomsfullt, noe punken
*ikke* skulle være. Jeg har lest mange plateanmeldelser
han har skrevet - og selv om jeg ikke var enig med ham
bestandig, hadde jeg stor respekt for anmelderen Friis.
Nedrakkingen av danseband faller heller ikke i smak hos
meg. Folk strømmer fremdeles til lokalene, danser,
drekker, spyr og slåss (ikke ulikt punkestevnene). I det
hele tatt: De har det jævlig gøy med musikken de liker!
Jeg mener; Hundretusen lemen kan ikke ta feil, eller
hva??
Nuhvel. "Tre grep og sannheten" er ufarlig som tittel på
ei bok med stor tro på punkens revitalisering av rocken,
men likevel, likevel....
Jeg
vandret rundt i Kristansand da punken kom til denne daue
byen i Bedehusland, byen med doble sladrespeil i
stuevinduene - en by du ikke forlater uten at sulten på
noe nytt og spennende nesten har fortært deg. Jeg satt i
funk-fella og trivdes med det, for der var det masse
kule og glade folk, og jeg kunne betrakte punkfenomenet
så og si uforstyrret, når jeg følte for det.
Visst var
dasslokka var hvitstøvete på Caledonien, men det var de
også på Moron (Vestre Strandgate), og til og med på
Telford's Pub, der også noen punkerne vanket i smug,
forkledde som normale hippier. (Mølla hadde blitt
nesten som Hotel Ernst, et knokkeldiskotek.)
Blant de
mest hippe i byen på den tiden var Joggi Gjestland, med
langt, rødbrunt hår under en flat lærhatt med fjær, trange
jeans (uten plass til særlig begeistring), frakk og boots.
Jentene dånte, og gutta kunne myrdet for draget han hadde
på damene. Han beveget seg som om han eide verden,
laidback, kongen av coolness, noe jeg selv syntes var
råtøft. I ettertankens lys ser jeg bare den sjarmerende
narcisismen. At Joggi var punker, visste jeg ikke før jeg
fant "sannheten". Han hang rundt med freaksen, og var bare
kul, liksom.
Det store
vannskillet for meg var da Tony Valberg klippa det
nydelige håret som bølget seg langt ned på ryggen
hans, og jeg skjønte at også folk fra
Musikkonservatoriet tryna skikkelig inn i punk-fella.
Sammen med medstudent Jørgen Wennesland (som lot lokkene
henge fritt) dannet han bandet "Skabb" sammen med
bassist Asbjøn ("Appen") Eidem og en trommis jeg ikke
husker navnet på. De spilte ofte på Moron, og gjorde det
med bravur - selv om to av dem var klassisk skolerte.
Jeg var der, gikk på konservatoriet og så at frik ble
punk over natta. Surrealistisk sannhet! Senere ble
"Skabb" til "Boys Voice", og da gadd ikke Appen mer - et
stort rockehjerte forlot scenen.
At et
band som "Notting" har fått plass i boka er den største
overraskelsen for meg; Her skal ingen glemmes, selv om de
bare kan ett grep, vrælesynger, skvælper øl på seg sjøl og
publikum, spyr i bobla mi og knuser gitaren min på syre i
Baneheia. |
Bassist
Appen, "Skabb" |
Nå
vil jeg være litt ond:
Jeg vil gå til AKP-(ml)s - og i særdeleshet platemogulen
Sæmund Fiskviks nådeløse dom over punken: "Punken er
fienden!" proklamerte han og hans våpendragere. Som den
streberen han var, fikk den nå middelaldrende mannen
makt, og ble en taus kapitalistlakei, slik alle
maktbesatte mennesker blir når platene blir mange og
penga ruller inn.
ML'ernes kupping av punken mislyktes totalt, for å
oppsummere kort og brutalt. Til det var punkebevegelsen
for ustyrlige.
La meg
komme med en digresjon: "Faxe Kondi" fra Kristiansand
prøvde, men hadde et medlem som var i overkant skeptisk,
noe som førte til indre stridigheter. De varte i etpar
måneder, hadde sin eneste gig på AKP-(ml)'s hemmelige
jubileumsfest på Festiviteten, og avsluttet sin korte
og turbulente karriere til lyden av høflig applaus fra
lokale kamerater - samt forfattere og andre
uproletariserte kadre fra hovedstaden, som kastet glans
over tilstelningen.
Det ryktes
at enkeltindivider fra "Faxe Kondi" etter oppløsningen
ved fler anledninger ble observert på Telford's Pub
utelukkende for å yppe til bråk mellom seg selv og ML'ere,
freaks og pønkere. Jeg vet ikke om det er sant, men jeg
tar det med som en kuriositet, og som et bilde på hvor
total forvirringen var.
|
|
Åkæi! Snakke alvor:
Boka er et glitrende oppslagsverk i ordets
rette forstand. Layouten er dritlekker; Virkelig FLOTTE
bilder, tidsriktige neon-notiser på snei, som bakgrunn
for sitater fra de som virkelig var med og hadde noe
viktig å melde. Jeg liker også de fanzineaktige taggene
med "skrivemaskin-typografi". Til og meg sidetallene er
pønka!
Fanzinedelen av boka er forresten svært
essensiell. Foruten nytteverdien for oss som liker å
briljere med undergrunns-stensiler vi ikke har lest (vi
løste lørdagskryssordet i Dagbladet, nå er *det*
avslørt!) finner man utrolig mye info om det som rørte
seg på gateplan og klubber landet rundt (unntatt
Finnmark såklart) - og det var viktig!! Det trengtes en
motvekt til tafattheten som hvilte over landet lik et
ondt rykte som for alltid hadde limt seg fast.
Les, le, gråt nostalgitårer om du vil, for det som
skjedde skriftlig i punkebevegelsen uttrykte mye av det
vi ikke skjønte av tekstene som ble spytta ut på scenen.
Kildehenvisningene er mange og gjennomarbeidet,
forfatteren har foretatt et dybdedykk i
bakgrunnsstoffet, trykkammeret funka som faen - og ut av
tanken kom forfatter og et fett stykke rockehistorie fra
steinrøysa, så gjennomført at det er en fryd! Alt fra
diskografi til bilder er der. Alt som er verdt å vite om
punken er der!
Ørlite pirk til slutt, språkfrik som jeg er: Det heter
ikke "Gentle Giants"! Det heter "Gentle Giant"! Og det
er sannheta! Det fins noen sånne irriterende stavefeil i
boka, men ØØØYH!! Det er høylydt, potent rock som
omtales her, og da er det vel smålig å skrape i sånt?
Dette er
boka du ikke må misse! Har du den ikke? Stjæl den, eller
vær snill og kjøp den! :)
Britt
Johansen
|
|
