Bönkers
Time to harvest
Random Records/
Musikkoperatørene
Cd
-
2009 -
På MySpace
 
Rock Engh Roll 28 juli 2009 |
Anmeldelse:
Jeg har venta og venta. Venta mer. Enda mer. Venta litt igjen.
Dobbeltventa. Venta på flere låter som udødelige "Jessica Lange". Så slutta jeg å vente, men hver gang jeg spiller albumet
"Opp" fra 1999 med Bönkers fra Oppdal lurer jeg på hvorfor det ikke kom
mer enn en plate og en ep ("Rusty tubes" 1997) fra bandet, som ikke bare
lignet på sine mer internasjonalt anerkjente motstykker som The Jayhawks,
Blue Rodeo og Uncle Tupelo og Whiskeytown (m/ Ryan Adams), men som på det
ene albumet også klarte å skape noe av den samme magien. Rotekte,
helstøpte, harmoniske og sjelfylte låter smidd i samme materiale som den
gamle melodisterke amerikanske årgangs- og countryrocken vi kjenner
gjennom tiår med lytting på for eksempel "Harvest" med Neil Young.
Det har gått 10 år, og Bönkers er over oss igjen. De klarer å skape "the
moment of surprise" en gang til. Ja, jeg ble egentlig ganske overrasket,
og trodde det var et samlealbum, for det står "2001 - 2008" foran på
omslaget. Det er visst bare en undertittel til "Time to harvest", som skal
fortelle at låtene på plata ble laget i det tidsrommet. Bandet har altså
lagret opp noen låter som de sikkert har spilt i forskjellige
sammenhenger, på juleball, på skoleavslutninger med ungene, med koner og
venner på hytter, og for allestedsnærværende Martin Hagfors. Han kom inn i
bildet på et eller annet tidspunkt, det må han, for han har skrevet de
aller fleste tekstene. Det er kanskje unødvendig å si det, men tekstene er
nydelige. Det er også en herlig avslappet stemning på plata, som gjør det
perfekt å legge seg ned på et flatt mykt underlag med tekstheftet i hånda
og bare kose seg.
Det er noe med Oppdal og countryrock, fenomenale Texum kommer jo også
derfra, og Ål i Hallingdal er ikke langt unna, der Hellbillies kommer fra;
alle 3 bandene glitrende eksponenter for norsk countryrock som viser at
det går an å lage like bra musikk av den typen her hjemme som der borte.
Vel, Bönkers består av følgende folk nå for tida: Gaute O. Øien; vokal,
gitarer, lap steel, trekkspill; Ingebrigt Bjerke, bass, kor; Odin Sande,
gitarer, kor, mandolin, fele; Gjert Kristian Øhrn, piano, orgel, og Brage
Iversen, trommer. Bandet har fått ny trommeslager og ny organist. På "Opp"
spilte Lars Lien, nå har han miksa plata i sitt Larsville. Produksjonen
forøvrig er det en gjeng med den kryptiske tittelen The Random Dudes (Bönkers) som
står for. På "Opp" var det som kjent Bob Egan som produserte, en mann med
fortid i Wilco og Blue Rodeo.
Det har skjedd ting på 10 år. "Time to harvest" er ikke "Opp" volum 2.
Det er mer avslappet nå, mer modent, og de fleste låtene går i et langsommere tempo enn
"Opp"-låtene. Martin Hagfors har skrevet tekster, og kanskje har det ført til at låtene
nærmer seg den mer laidbacke utgaven av Home Groan, de har ellers lagt
seg enda nærmere canadiske Blue Rodeo (sjekk omtale av albumet "Tremolo"
her i weben), og stemmen til Gaute
Øien kan minne om en James Taylor, og når det er ganske rolige saker som
presenteres så er det ikke veldig ulikt Taylors singer/songwriter-låter
heller, hør bare på "Flavorland". Det deilige jordnære lydbildet er
intakt, og de har kommet opp med 11 låter som jeg ville tatt av meg hatten
for hadde jeg brukt en. Ja, jeg ville til og med solgt flosshatten min for
disse låtene.
Krydret med fele, mandolin, piano, lap steel, akustiske gitarer og vakker
koring skaper de nygamle låtene til Øien og Sande ny magi. De to står for
de fleste låtene, altså sammen med tekstforfatter Hagfors. Den ene låta
Hagfors ikke har skrevet teksten til åpner plata: "Dark horse". Det er en
råsterk låt, helt i klasse med det beste på "Opp". Så fortsetter det med
en gråtelåt av høy klasse, "Old heart aches", som starter med et
ultranydelig pianospill. Pianospillinga til Øhrn er forøvrig en detalj,
blant flere, som sammen med de solide låtene sannsynligvis vil gjøre plata
tidløs. Ettersom plata snurrer og går runde etter runde setter låtene seg.
Kanskje den er bedre enn "Opp" også? Den har et fyldigere lydbilde, et mer
detaljrikt lydbilde, og er jevnere besatt med gromlåter, tror jeg, her jeg
sitter nå. Kanskje jeg skulle tatt med plata på hytta, og hørt på den mens
jeg sitter og ser på nøtteskrika i grantreet og kjent lukta av skau i
nesa, da ville plata definitivt vært i sitt rette element. Dette er
skaurock, og The Band dukker opp fra intet i hjernen. Absolutt en av de
fineste platene jeg har hørt i år. Ny Opp-tur fra Bönkers! |
