Brighteye Brison
Believers and
deceivers
Progress Records
Cd
-
2008
Rock Engh Roll 5 februar 2009 |
Brighteye Brison:
Linus Kåse, keyboards, saksofon, vokal, perkusjon
-
Johan Öijen, gitar
-
Kristofer Eng, bass, taurus
pedaler, theremin, mandolin, vokal
-
Erik Hammarström, trommer
-
Per Hallman, keyboards, vokal, akustisk gitar
Genre:
Svensk Progrock
I Rockeweb:
2008
Webreferanser:
Brighteye Brison
-
På
MySpace
Anmeldelse:
Brighteye Brison er svensk progrock spilt på vintage, analoge
instrumenter. Ved første ørekast snakker vi om klassisk progrock, slik det
ble servert i progens majestetiske epoke på slutten av 60- og begynnelsen
av 70-tallet, av storheter som Gentle Giant, King Crimson, Yes, Pink Floyd, Genesis og
Emerson, Lake & Palmer. Kvintetten leverer med "Believers and deceivers"
sitt 3. album siden dannelsen i 2000.
Progen tok mange veier etter de første magiske velmaktsdagene, men
Brighteye Brison har tatt vare på det autentiske progutrykket, med
middelalderorgel, kompliserte vokale øvelser, og selvsagt lange
utbroderende hovedsaklig instrumentale temaer som strekker seg over et
osean av tid, som den 34 minutter lange "The Grand event".
Men Brighteye Brison har høyere ambisjoner enn å bare tolke musikk som
allerede er mesterlig utført til fingerspissene av dinosaurene innen
genren, selv om de gjør det på en fortreffelig måte. Man kan kanskje
spørre seg om hvorfor et band som er så flinke til å reindyrke
progrock-gudenes utrykk ikke holder seg til nettopp det, men må avspore
skikkelig til musisering som nærmer seg fusion, med stivpynta synther og
saksofonspill som drar bandet inn i jazzrockens tempel, som i midtre del
av låta "The
Harvest", som varer i gode 20 minutter, og kunne vært skrevet av
Joseph Zawinul eller Jan Garbarek. Spørsmålet ville kanskje stått der ubesvart, hvis
det ikke var for at det funker på et merkelig vis, sannsynligvis fordi
bandet har peiling på det de holder på med. Sånn høres det ut som, og mer
komplisert behøver det jo ikke være. Greiene sitter. Sitter gjør også
mastodontorgelriffa som blåser opp til orkan fra tid til annen, da får vi
flashbacks om en svunnet tid med Jon Lord og Deep Purple.
Som dessert får du et band som skriver velkomponerte låter med
vokalpartier du kan nynne til. Det tenderer mot easy listening til tider,
som på åpningslåta "Pointless living", en låt som kan minne litt
om Todd Rundgren's Utopia. Jeg har ikke helt bestemt meg for
hva jeg synes om det, men enn så lenge får jeg feedback fra hjernecellene
som har med behag og nytelse å gjøre at dette er velkomment. Så vi har
altså å gjøre med et band som har holdt det gående i 10 år, som har gjort
seg flid med å finslipe det originale progutrykket, men som samtidig tar
noen avsporinger over i et moderne og teknologisk avansert fusionutrykk,
og så mykner de hele pakka med melodistubber som sklir rett inn i de tusen
hjem. Dette høres jo ut som en god oppskrift på en total fiasko, men det
spilles med stor autoritet av erfarne musikere som kan sin rockehistorie,
den melodiske faktoren er høy, det er gjennomarbeidede spenstige
arrangementer som fanger, fenger og vokser. Jeg kan rimelig greit forstå
at denne skiva og dette bandet er høyt elsket blant die-hard progfans, og
plata har fått megakritikker i genremagasiner. |
