Hovedside

"Solar Radiation Band" er debutalbumet til det psykedeliske Bergensbandet Brimstone. Kvartetten har tidligere gitt ut den finfine ep-en, "Going out", som satte spor etter seg som et lokomotiv i smør, og som hadde et åpningsspor som ble playlistet i P3 i over et år. Bandets multiinstrumentalister har også overbevist kresne og musikkmette rockskribenter om at de er suverene live, med sin helt spesielle instrumentering, variasjon og sin evne til å skrive dritgode melodier.

Brimstone plasserer lytteren i en mental tidskapsel og før vi vet ordet av det befinner vi oss i året 1967 og midt i en flom av psykedelisk musikk. Aha, nok et band som hermer etter de store heltene fra forhistorisk tid tenker du, men så enkelt er det ikke. Det høres kanskje slik ut etter et par gjennomlyttinger, men for hver ny runde plata får i spilleren så åpenbarer det seg nye og geniale små detaljer, lekre lydmalerier og ikke minst låter som høres klassiske ut før plata har rukket å bli mer enn noen måneder gammelt.

Et lass med referanser farer gjennom hodet når man spiller plata, men når man endelig etter mange gjennomspillinger føler at man har blitt ordentlig kjent med skiva, så er det ikke det at de ligner på andre band som er den røde tråden, men heller hvordan de har klart å skru sammen hele plata som en helhet, og slik sett er bandet en voldsom opptur for de som vil at albumet skal overleve som medium. For dette er en slik plate man kan spille fra første tone, kose seg gløgg i hjel de 52 minuttene plata varer, for deretter å føle et sterkt behov for å høre den på nytt umiddelbart etterpå.

Mye av styrken i musikken til Brimstone ligger i at dette absolutt ikke er nok et psykedelisk band som har hørt for mye på hippiemusikk og tatt for mange blås hasj og som høres ut som en dårlig etterligning av det som allerede har vært laget på nytt hvert tiår siden 60-tallet.
Brimstone er så ufattelig mye mer, og jeg har lyst til å ramse opp noen album som har den samme gjennomførte albumfølelsen og styrken i seg som "Solar Radiation Band": Vi kommer ikke utenom "The Doors" med The Doors fra 1967, spesielt gjelder dette mye av orgelspillinga på skiva som kunne vært hentet rett ut fra nettopp den plata, men også den herlige feelingen som rir låter som "The End"; videre kommer man ikke utenom Syd Barrett og debutskiva til Pink Floyd, "The Piper at the gates of dawn", også fra 1967. Enn videre kommer man ikke utenom bandet Love og deres fenomenale, psykedeliske folkrock-klassiker "Forever changes" fra 1968.

Noen plater er nevnt her, men flere eldre band må også nevnes som soleklare referanser til Brimstones musikk, spesielt The Byrds, The Beatles - "Revolver", Grateful Dead, Jefferson Airplane, The Kinks, The Allman Brothers, Santana - masse perkusjon, noen nyere band som norske Motorpsycho og James Band, og et band som jeg akkurat har fått meg en ny skive med nå, svenske The Sountrack Of Our Lives.

Brimstone klarer å sy sammen dette til en magisk helhet, selv om det ofte bare er den psykedeliske stemninga og bandets dyktighet som musikere som limer de enkelte låtene sammen. For stilmessig spriker plata voldsomt fra interstellare, soniske Pink Floydske lydlandskaper, via countryrock og psykedelisk pop, til progrock, jazzrock og sørstatsrock; alt like fenomenalt spilt og krydret med de lekreste detaljer.

Å plukke ut enkelte låter er jo ikke lett når plata er like sammensatt som et gummimolekyl, men jeg har nå fått meg noen kjæledegger på skiva: "Wake up" er usedvanlig velspilt og kontant, med masse perkusjon og drivende gitarvegger, høres ut som noe fra Santanas "Abraxas", men mye mer rocka; drøye 6 minutter lange "Flying saucers" er en utrolig sugende progrocker med psykedeliske overtoner og et zombierefreng som spiser deg opp innenfra; og til slutt må jeg nevne den supersmarte og rare "Let the sun in (it's not gonna last)", en låt jeg virkelig har fått sansen for. Bare hør på det syke orgelet og den fine mandolinen, det er så mange lekre detaljer her som tar tid å sette seg inn i.

Alt i alt et forrykende godt album som meget vel kan ende opp som en klassiker.

Rock Engh Roll 28 april 2005