British Sea Power fra Brighton, England, er klare med oppfølgeren til bandets glimrende debutalbum, The Decline Of British Sea Power som ble sluppet i 2003. Bandet består fremdeles av Yan på vokal, Wood spiller trommer, Hamilton på bass, og Noble spiller gitar. I tillegg til disse består BSP også av en del gjestemusikere på blant annet fioloin og kornett.

Personlig mener jeg at BSPs debutalbum var ett av de aller flotteste albumene som ble gitt ut i 2003. Dens miks av melodi, pur råskap, og ekte spilleglede gjorde The Decline Of British Sea Power til en aldri så liten moderne klassiker i mine ører. Blandingen av såre ballader med elegant popfeel, og de drønnende, skurrete, skeive, og massive up-tempo rockerne utgjorde en perfekt symbiose av vellyd. Bandet liknet på alt fra aggresiv Pixies og Sonic Youth, til tradisjonell melodiøs britpop. På Open Season er det definitivt tilnærmingen til den melodiøse britiske rocken som står i sentrum.

Selv om dette på mange måter er tradisjonell britisk indierock er det allikevel litt vanskelig å beskrive hva BSP lyder som for folk som ikke måtte ha hørt dem. I hvert fall på denne skiva. Den beste beskrivelse av soundet på Open Season jeg kan komme på må være noe sånt som: ”en indierock utgave av Suede som har spilt inn et knippe demoer i studioet til Jack White”. Altså en skive med mange spennende aspekter ved seg.

Den tradisjonelle indie-sounden er fremdeles intakt, og den litt småskurrende godlyden fra sist er også til stede om enn i litt mindre grad enn ved forrige møte, men alt i alt er det vel fair å si at bandet har beveget seg et stykke nærmere et mer poprock-aktig uttrykk.

Selv om bandet har tonet ned de utagerende partiene fra debuten, sitter du allikevel igjen med et helstøpt og godt rockealbum smidd i digelen til band som The Smiths, Cure, og Suede, men med en tilnærming til postpunkband som Joy Division, og deres ”lærlinger” i Interpol.

Likte du låter som Fear Of Drowning og Blackout fra den forrige plata kommer du garantert til å elske Open Season. Bandets låtmateriale er, som sist, meget sterkt, og består også av et knippe potensielle singler. Første låt ut, It Ended On An Oily Stage, har fått mye oppmerksomhet i omtalene til nå, noe som for så vidt er fullt fortjent, men her er det mange glimrende spor. Som for eksempel How Will I Ever Find My Way Home og Oh Larsen B. Glimrende!

Om ikke BSP kommer til å selge plater I bøtter og span, så er i hvert fall Open Season en mer radiovennlig affære med større kommersiellt potensiale enn det forgjengeren hadde. Selv om jeg nok likte debuten bedre, må jeg innrømme at dette er et gjennomført godt album som fortjener oppmerksomhet, og som jeg håper kan få flere til å åpne øynene for dette glimrende orkesteret.

Rune Riff 19 april 2005

De fleste som søker et solid alternativ til dagens mainstream-rock vil før eller siden droppe innom en, eller flere, utgivelser fra kvalitetsbevisste Rough Trade Records. Selskapet har flere geniale utgivelser på samvittigheten, og har band som Belle & Sebastian, The Moldy Peaches (og Adam Green), Low, og The Libertines i stallen sin. Bandet British Sea Power har også gitt ut 2-3 singler, samt denne debutplata, på nettopp Rough Trade. Med andre ord snakker vi også her om en kanonskive. Bandet, som spiller mørk og feiende flott rock, har til og med utnevnt denne skiva til klassiker allerede før utgivelsen (”British Sea Power`s Classic: The Decline of British Sea Power står det å lese på coveret). Det tyder jo på at de fire gutta, som  bare kaller seg: Hamilton, Noble, Yan, og Wood, ikke akkurat har problemer med selvtilliten. Det har de heller ingen grunn til, for denne plata er sinnsykt bra!

Vi snakker her om et ungt band (dannet i 2000) fra Brighton, England, som ikke er redde for å ta i bruk virkemidler, og en musikkstil som gjorde Joy Division store på 80-tallet, og som har gjort at et band som Interpol selger plater i bøtter og spann for tiden. Depressiv, mørk, og til tider sucidal indie-rock, strømmer ut av høyttaleren til lytterens (i hvert fall denne lytteren) store begeistring. 11 låter tikker inn på 47 minutter. Den, ikke akkurat muntre Men Together Today, får æren av å dytte herligheten i gang. Dette er strengt tatt ikke noen ordentlig sang, men et dystert middelaldersk mannskor som har den effekten at det kjapt setter lytteren inn i den mystiske og dystre stemningen som preger så å si hele albumet fra låt 1 til 11.

Vi hører fort at dette er Joy Division anno 2003, men det er ikke bare dystert og trist hele veien. Plata er faktisk overraskende variert. Jeg får assosiasjoner til flere herlige band, som for eksempel Sigur Ros, Muse, og Manic Street Preachers. Instrumentene som blir brukt er Gitar, Piano, Bass, Trommer, og orgel. Disse instrumentene blir traktert på en særdeles virkningsfull og profesjonell måte. Det høres modent ut og bandet er så samspilt at man skulle tro dette var deres 6-7 utgivelse, ikke den første. Ganske imponerende med tanke på at de først fant sammen i 2000. Rolige og mørke ballade-perler, psykedelisk rockkaos, fengende gitarriff, og vakker koring avløser hverandre. Faktisk tør jeg påstå at denne vil stå igjen som en 1 av de 4-5 absolutt beste skivene fra 2003.

Det går gjetord om ville opptredener på små rockeklubber i Storbritannia, og gruppa er kjent for å dresse seg opp i gamle Britiske militær-frakker. Jeg kan ikke vente til et eventuellt norgesbesøk!

Personlige favoritter: Apologies To Insect Life, Remember Me, Fear Of Drowning, Carrion, Blackout, Lately

Rune Riff 19 april 2005