Det er likevel på låtskriversida svenskene har vokst mest, for "Turbulence" er en voksen skive. Den varierer mellom det melodiøse til det nær eksperimentelle, fra rolige partier med kun vokal og synth til en lydvegg med gnistrende progpartier og ruvende gitarsoloer. På den eksellente låta "Who will be next" starter det med et fett hardrockriff, og fortsetter som en barsk Mew-låt, med Zappa-soloer, hele tiden mens den rocker med et medrivende beat. Damicolas viser også at han behersker flere sangteknikker, og bedre låter får også frem flere kvaliteter hos bandet som musikere. Jeg har lyst til å trekke mesterbandet Rush opp av hatten nå, når de begynner å rocke hardt kan de minne om nettopp dem, også vokalt. Det er også noe 80-tallets The Police over dem, eller kanskje det er Sting solo - sjekk ut den fete bassriffinga! Forøvrig er det fremdeles noe Todd Rundgren over dette, noe som er et kjempekompliment.

Etter den noe Zeppelinske instrumentalen "Early" kommer tittelkuttet. Mens andre band prøver desperat å ligne på dinosaurene fra progens storhetstid klarer Brother Ape å tangere tidligere mesterverk fordi de gjør det samme som dem, nemlig ved å være seg sjøl, dyrke sitt eget, være uforutsigbare og legge fokus på det melodiske oppi dette. Både det gjennomgående synthriffet, den snakkende melodien i gitaren og oppbyggingen av låta er mesterlig utført og originalt fremført. De mikser fusion, prog og moderne rytmiske øvelser på en briljant måte, samtidig som de ser fremover og tenker nytt, ikke bakover i proguniverset.

Om dette har blitt et mesterverk er litt tidlig å si ennå, jeg må la plata sette seg en tid og komme tilbake til det, men at Brother Ape har tatt et kvantesprang i forhold til tidligere utgaver er like sikkert som at det er intelligent liv også på andre kloder enn Jorden. Fantastisk Brother Ape!