Kenny Brown: Kommer fra en ås nord i staten Mississippi, USA. Besetning på denne skiva: Kenny Brown, vokal, gitar - Cedric Burnside, trommer - Takeeshi Imura, bass + div. gjestemusikere
Genre: Amerikansk Blues - Bluesrock
Låter: If down was up - Miss Maybelle - All i want - Cocaine Bill - France chanse - Goin' down south - You don't know my mind - Shake em' on down - Lonesome Katy blues - Brought you to the city - Fare the well blues
I Rockeweb: 2003
Webreferanse: På MySpace

Kenny Brown spilte med bluesgiganten Joe Callicot allerede som tiåring. Callicot tok Brown under sine bluesvinger og lærte han litt om livet generelt samtidig som han presenterte bluesens edle kunst til hvitingen han nærmest hadde på fanget hver dag etter skoleslutt. I Fat Possum Records er du like verdifull om du har svart eller hvit hudfarge, og det fargerike fellesskapet i plateselskapet har ført til en mengde solide bluesplater. Kenny Brown har vært med på flere av dem som et gitarfenomen ved siden av hovedattraksjonen. Den mest kjente er nok legendariske "A ass pocket of whisky" med R.L. Burnside fra fra 1996. Brown har vært Burnsides høyre hånd i 20 år.

I egen regi har ikke Brown gitt ut så mange plater. Dette er vel bare hans andre, men den er til gjengjeld et skikkelig ballespark av en plate. Kenny har med seg to musikere på "Stingray": Cedric Burnside på trommer og Takeeshi Imura på bass, i tillegg til noen gjestemusikere som setter sitt preg på en og annen låt, som Jimmy Can på orgel og en saksofonist som bare går under navnet Jeff.

Plata består hovedsaklig av "old traditionals" arrangert på nytt av Brown, og tre kanonspor laget av mester Burnside. Brown veksler mellom et elektrisk og et akustisk utrykk, hvor jeg personlig synes de elektriske gjør seg best. Åpningssporet "If down was up" er virkelig bra. Den kan minne litt om The Rolling Stones på sitt mest rocka på slutten av 60-tallet, og stemmen til Brown er heller ikke så ulik Mick Jagger.

Låtene Burnside har skrevet - to av dem er også å finne på "A ass pocket of whisky" - tolkes fabelaktig av trioen. Både "Shake em' on down" og "Goin' down south" er blant Burnsides bedre låter og Kenny Brown tangerer nesten originalene. Ikke verst når man tenker på at unikumet Jon Spencer og hans folk også var med på den skiva. Burnside kaller gjerne Kenny Brown for sin adopterte sønn. Ellers liker jeg veldig godt akustiske "Cocaine Bill" og Hound Dog Taylor-aktige "Miss Maybelle".

Raset av kvalitetsskiver fra Fat Possum Records fortsetter og har du råd og er glad i blues er Kenny Browns nyeste et sikkert valg. Hypnotisk og ekte blues fra en gammel traver.

Rock Engh Roll juni 2005