Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Build Nest, Sleep
Abouts
How Is Annie Records
Vinyl 7"ep - 2007

 Build Nest, Sleep
Abouts
How Is Annie Records
Miniatyr-cd-ep - 2007




Rock Engh Roll 15 april 2007		 Build Nest, Sleep: Vebjørn Guttormsgaard Møllberg, vokal, bass, gitar - Andreas Hansen Schille, bass, gitar, vokal - Morten Andre Samdal, trommer - Jørn Tore Egseth, orgel, synth
Genre: Norsk Støyrock - Emo - Indierock
I Rockeweb: Ep-lista 2007 - Morfar - Youth Pictures...
Webreferanse: How Is Annie Records

Anmeldelse: Åssen går det med deg, er det noen som spør og sånn. Noen ganger svarer jeg at jeg ikke kan annet enn å klage. Andre ganger, som for eksempel den gangen jeg fant en ny pakke fra How Is Annie Records på Tiller i bånn av postkassa, så kan jeg ikke klage. Ikke bare fikk jeg en strøken feit 7-tommersvinyl, men de hadde lagt ved en miniatyr-cd også. Begge inneholder 3 låter, som utgjør den nye ep-en til snåle Build Nest, Sleep.

Først litt om omslagene, som er håndlagde. Til venstre ser du begge; vinylutgaven øverst. Vi snakker altså om et lite indieselskap på Tiller som gir ut sin 10. utgivelse, med et band som lager alt annet enn lett tilgjengelig musikk, som legger sjela si i å gi sine fans to forskjellige utgaver av en ep med 3 låter og en total spilletid på 13 minutter. Det i seg sjøl er nok for meg til å elske dette bandet.

Men musikken skuffer ikke akkurat. I tillegg til de tre som var med sist, Guttormsgaard, Schille og Samdal, så har de nå fått med seg en organist/synthist på, ja nettopp orgel og synth. Mannen heter Jørn Tore Egseth og dominerer absolutt ikke lydbildet noe særlig. Det er det fremdeles gitarene som gjør - og den litt rare vokalen til Guttormsgaard. Han synger som om hans siste time banket på døra og det er nummeret før han får et sammenbrudd og tar til å gråte heavy. Gitarene følger samme sporet.

Build Nest, Sleep lager en slags type emostøyrockpostpop. Melodiene er egentlig utrolig fine og vakre, men blir demontert av vridd emovokal. Gitarene opprettholder det vakre og stemningsfulle og bærer på sett og vis melodiene. Industrielle synthlyder spriter opp lydbildet med nifse innslag og orgelet skaper dybde. Samdal er en meget oppfinnsom og uortodoks trommis som gir låtene en ekstra dimensjon. Hør for eksempel på hvordan han skaper en spennende rytme i "How do you suffer". Låta kunne lett blitt noe langtekkelig uten hans friske banking.

Det er likevel førstesporet, "k-i-s-s-i-n-g", som fascinerer meg mest. Soleklart egentlig. Det er en usedvanlig vakker og 6 minutter lang låt som bygges opp slik at du kjenner trykket både i øyekrok og mage samtidig. Jeg skal ikke hive inn en drøss med referanser her, men det er klart at skotske Mogwai har betydd mye for mange melankolikere som er glad i skranglete og vrengte elektriske gitarer i dette landet. Men når den smådesperate vokalen og orgelet slår inn forlater de samtidig Mogwai-landskapet. På samme måte som Samdal pisker skinna så dytter organist Egseth på tangentene på en litt eiendommelig måte som skaper nye og friske friksjoner i lydbildet.

Jeg synes det er helt uvesentlig om dette er bedre eller dårligere enn forrige utgivelse. Den har jeg ikke spilt på en stund heller så det vet jeg faktisk ikke, men "Abouts" er mer enn bra nok til å få plass i min tettbebodde platehylle - og den vil fyke ut og inn ganske ofte. Jeg synes Build Nest, Sleep er et høyst originalt band, og de gjør meg glad, selv om det høres ut som de er veldig triste, og om ikke bandet er det så er i alle fall gitarene triste. Det er kanskje ikke bandet du setter på hvis du har et såret hjerte, men riffinga i den midtre låta som heter "Sticky with dreams" er litt forløsende sånn sett, den bryter opp det mollstemte med litt diggbart rockedriv. Kvartetten gir oss 13 fine minutter i rockens bakgater.
Build Nest, Sleep
Build Nest, Sleep
How Is Annie Records
Ep - 2006




Rock Engh Roll 8 mars 2006		 Build Nest, Sleep: Vebjørn Møllenberg Guttormsgaard, vokal, bass, gitar - Andreas Schille, bass, vokal - Morten Samdal (Morfar), trommer
 Genre: Norsk Støyrock - Emocore - Alternativ Rock
 I Rockeweb: Ep-lista 2006 - Morfar - Youth Pictures...

Anmeldelse: Bygg et reir, sov, er navnet på dette ferske bandkonseptet, som ga ut sin første ep på Tiller-baserte, og trønderske, How Is Annie Records, på morrakvisten i 2006.

Trioen startet opp i september 2005, og består av Morten Samdal, også kjent som Morfar og trommestikketrollmann i fantastiske Youth Pictures Of Florence Henderson; Notodden-gutten Vebjørn Møllenberg Guttormsgaard på vokal, bass og gitar, som har samtidige prosjekter som Haust og Ned løpende; og Trondheim-gutten Andreas Schille på gitar, bass og vokal.

Historien bak dette rocka sammentreffet startet med at Morfar flyttet til Kabelvåg. Der traff han de to nevnte poder ved Nordland Kunst og Filmskole. De to var klare for å starte et støyrockband, og hadde allerede gjort mange låter klare på forhånd, i beste fjernsynskjøkkenstil. Imidlertid, ideer og låter kom ikke lenger enn til kassegitarstadiet.

Med Morfar med på laget forandret dette seg selvsagt. Morfar er en liten geniklump som får til det meste innen rocken, enten han er med i et postrockkollektiv, gir ut elektronikaplater på egen hånd, eller gir band som vil gi ut stoffet sitt en hjelpende hånd. Morfar ledet de to andre til Audun Hoem Hagen i How Is Annie Records, og resultatet ble en ep med 8 låter og en total spilletid på nesten 22 minutter.

Build Nest, Sleep har laget en plate som bråker, som tidvis river i øregangene, en plate uten pålegg og sminke, en plate som krever lytting, men den er utrolig flott likevel, for den er laget for alle oss som elsker sånn rock. Men der mange andre bare hører støy, hører jeg vakker musikk. Ikke vakker fordi jeg klarer å transformere støy til vakre melodier med sukker på toppen og eggeplomme på nesa, men fordi hjernen min på en deilig måte lar støyet synke inn i nervesystemet, fordeler støyet til passende sanser og kroppsdeler, og smelter det sammen med det som trenger seg frem bak støyet.

For bak denne veggen av Sonic Youth-, Hüsker Dü- og ...you will know us by the trail of dead-aktige støyrockutslipp finner vi vakre og skjøre melodier, og ikke minst blåfarga lydorgier som kan smelte en stivfrossen lyktestolpe om til ei festkledd budeie under Vøringsfossen. Kanskje den samme budeia som knuste Vebjørns hjerte under låtskrivinga hans, slik at han lagde tekster og låter som bobler over av følelser og gråtkvalte utbrudd.

Platas mest emosjonelle parti inntreffer på slutten av "Stop thinking". Vi hører en sorgtung vokalist som utleverer sine følelser gjennom mikrofonen, og partiet minner mye om "See me, feel me" med The Who fra rockeoperaen "Tommy". Og det mange slike partier på plata, men ofte er det en gitar som gjør jobben, en rastløs, skjelvende, trist gitar, som blir avbrutt av kaskader med støy.

Når jeg tenker meg godt om, noe som ikke skjer for ofte, da jeg får hodepine av det, så tenker jeg på tidlig Pavement, til tider, men enda mer Dinosaur Jr. Vokalen, eller måten den blir fremført på, minner om herlige J Mascis i nettopp Dinosaur Jr, bare mye mer sår og intens, og altså mikset med støyrock i stedet for Dinosaur Jr.' småsure skranglerier. Uansett, for oss lyttere som elsker råtappet rock med masse dype, triste vibber kledd i et støyinferno så er jo bare en fordel at damer dropper låtskrivere, for da skriver de så fine låter, med masse feel.

Etter å ha hørt på denne plata et ukjent antall ganger kan jeg finne kun en eneste låt som kjeder meg en smule. Det blir jo for dumt å nevne den, jeg burde jo ha nevnt alle de bra først, og jeg har vel bare nevnt en. La meg nevne et par til: "Ice cream" for eksempel. Den starter moroa. Det skjærer i en gitar, vokalen er lavt mikset i lydbildet, men dels skrikende likevel, langt der inne. Det går mye i moll, blått, en sonisk spikermatte med nydelige tulipaner. "This is me" bør vel også få noen ord, ikke minst det hårreisende deilige dobbeltgrusomme sologitarspillet.

Den siste låta må også trekkes frem, den alternative låta på plata, "She's got red hair like lightning from heaven". En suveren låt. Den er roligere enn de andre, en skikkelig småsur, lekker, hjertevarm indierocker. Bandet burde spille inn flere sånne låter. Låta er en portal som åpner seg inn til en ny dimensjon for dem. Støyet har veket til fordel for skrangling, og jeg elsker det.

Build Nest, Sleep: det støyete, skranglete, gråtende kosebandet som lager rock for de som har et såret hjerte bankende utenfor kroppen og for de som elsker å åpne en Nordlandspils i stua på en fredags ettermiddag med skrudd rock på full guffe direkte inn i kroppens åpne porer.