Startside

Originalbesetningen til The Byrds ved utgivelsen av debutalbumet "Mr. Tambourine man" i 1965 var Jim (senere Roger) McGuinn, Chris Hillman, David Crosby, Gene Clark og Mike Clark. Bandets versjon av Bob Dylans "Mr. Tambourine man" var bandets første singel, den var et realt stykke pionerarbeid som definerte folkrock-soundet, og som influerte selv The Beatles, og selvsagt Dylan selv, som var overbegeistret for bandets elektriske versjon av en av sine beste låter. Folkrocken til The Byrds var fundamentert i McGuinns 12-strengers elektriske Rickenbacker-gitar og bandets usedvanlig flotte vokalharmonier. Den musikalske arven fra The Byrds hører vi i et vell av nye band fra 80- og 90-tallet, for eksempel REM, og 12-strengern til McGuinn har etterlatt seg varige spor i rockhistorien.

Men The Byrds hastet videre på ukjente stier, og med låta "Eight miles high" fra 1966 var de igjen banebrytende. Denne gang ved å være ledende innen utviklingen av psykedelisk rock, og låta er blant 60-tallets mest monumentale låter. Gitarspillet til McGuinn er påvirket av John Coltrane. Et par år frem i tid forlot begge Clark'ene og Crosby bandet, sistnevnte til fordel for Crosby, Stills & Nash, og gjenværende medlemmer, Mc Guinn og Hillman dro inn trommisen Kevin Kelly. Som erstatning for Crosby og Clarke ønsket de egentlig en jazzpianist, som de ønsket til et plateprosjekt om amerikansk folkemusikk. De fikk ikke tak i det, men de fikk inn Gram Parsons, som sørget for at The Byrds laget et countryrock-album som i dag står igjen som et av de mest sentrale verk innen genren, og som mer enn noe annet album influerte nye bølger av countryrock utover 80- og 90-tallet, ikke minst "No depression"-genren.

The Byrds er derfor et av tidenes mest innflytelsesrike og innovative band. De har faktisk hatt en kolossal påvirkningskraft på tre forskjellige hovedstrømninger i rocken: folkrock, psykedelisk rock og ikke minst countryrock, som du kun finner på dette Byrds-albumet, "Sweetheart of the rodeo". Plata ble spilt inn mellom mars og mai i Nashville i 1968, og introduserte altså pioneren Gram Parsons som låtskriver og gitarist - han sang hovedvokal også, men det ble mikset vekk, noe som irriterte Parsons voldsomt, og som var en av hovedårsakene til at han forlot bandet, sammen med en kansellert turne til Sør-Afrika, før skiva hadde release 22. juli, 1968. Parsons regnes for å være oppfinneren av countryrock, og før han ble med i The Byrds utførte han sitt pionerarbeid med den nye genren i The International Submarine Band. Parsons inspirerte og overtalte McGuinn og Hillman til å lage et countryalbum. Parsons fortsatte forøvrig i The Flying Burrito Brothers i 1968 og dro med seg Hillman i samme slengen. Senere har Parsons gitt ut fabelaktige soloalbum, men det får bli en annen historie.

Albumet åpner med en ordentlig knockout, Dylan-låta "You ain't going nowhere". Låta ble frigitt av Dylan til dette albumet, selv om låta var med i "The Basement tapes" session, som ikke ble utgitt før 1975. The Byrds parkerer fullstendig låtskriverens egen versjon av låta, og det på tross av at The Band backer. For min egen del var dette albumet, sammen med Neil Youngs mange countryutflukter, hovedårsaken til at jeg fikk foten for country. Låtene på skiva er dels omarrangerte versjoner av gamle amerikanske folkeviser, dels skrevet av Bob Dylan, og dels skrevet av Gram Parsons, som "Hickory wind".

Det finnes ikke daukjøtt på denne skiva, alle låtene er fremragende, men det er ikke bare låtene som løfter skiva til himmels; med seg i laget av gjestemusikere finnes en felespiller og to steel gitarister. Mc Guinn og Hillman trakterer banjo og mandolin med kyndig følsom hånd og Parsons gitarspill ruver. Woddy Guthrie's "Pretty boy Floyd" gjøres her i en definitiv banjoversjon som sannsynligvis løftet Guthrie opp av grava for å danse. Maken til gladmusikk! Sjekk den morsomme fela. For meg som bor i Telemark er felespellere automatisk en glede på rockeskiver, det ligger i blodet.

På countrygospelen "The Christian life" hører vi sjeldent potent gitartwanging. Det formelig ryker av strengene, uten at strengene ryker. På "Blue canadian rockies" får vi servert countrypop slik den skal være, full av sjel og nerve, med et refreng som et hav av band seinere har prøvd å kopiere. De countryfiserer til og med soulsvisken "You don't miss your water", som Otis Redding fikk en hit med.

Jeg pleier å si at denne skiva er perfekt for de som vil begynne å like countrymusikk, den var i alle fall min innfallsport til genren. Dette er opprinnelig, jordnær og rufsete countryrock det lukter lafta tømmerkoie, kokekaffe og vedfyring av.

Rock Engh Roll 5 september 2005