Captain Beefheart
& His Magic Band
Safe as milk
Buddah
Records
Lp
-
1967
KLASSIKER
 |
Captain Beefheart & His Magic
Band: Don Van Vliet
(Captain Beefheart), født 15 januar 1941 i Glendale, California, USA, vokal,
munnspill, bass marimba
-
Ry Cooder, gitar, slide gitar, bass
-
Jerry Handley, bass
-
John French (Drumbo), trommer, perkusjon
-
Alex Snouffer (Pyjama), gitar, bass + studiogjester Russ Titelman, gitar
-
Milt Holland, perkusjon
-
Taj Mahal, perkusjon
-
Samuel Hoffman, theremin
Genre:
Amerikansk Bluesrock
- Psykedelisk Blues
Låter: Side A Shure "Nuff" N Yes I Do
-
Zig Zag Wanderer
-
Call On Me
-
Dropout Boggie
-
I'm Glad
-
Electricity
/
Side B Yellow Brick Road
-
Abba Zaba
-
Plastic Factory
-
Where There's Woman
-
Grown So Ugly
-
Autumn's Child
I Rockeweb:
1967
-
60-tallsrock
-
Blues
-
Klassikere
Webreferanser:
Electricity
-
Radar Station
-
Replica
 |
Biografien om bandlederen,
låtskriveren, sangeren, musikeren, avantgardisten og til slutt maleren
Captain Beefheart, eller Don Van Vliet som han egentlig heter, er en av de
morsomste man kan lese. Kapteinen er en av rockens store originaler og han
og hans ubeskrivelige snåle og skøyeraktige The Magic Band er ansvarlig for
flere av de største klassikerne rocken har født. En av de heter "Safe as
milk", og den ble første gang utgitt på vinyl i USA i 1967, og da den
dukket opp på cd 30 år seinere var lyden fra mastertapen bemerkelseverdig
godt gjengitt, noe som ikke alltid var tilfelle, da cd-lyd ofte virker
steril og kald i forhold til vinyl, spesielt gjelder dette gamle skiver
fra 60-tallet hvor lydbildet var rimelig spesielt og typisk for sin
samtid.
Det var bluesen som var springbrettet inn i musikkens verden for Van Vliet.
Han digga blues vilt og lærte seg å spille munnspill og soprano sax, noe
vi spesielt hører mye til på seinere utgivelser. Etter at han hadde
flyttet med familien fra Glendale, California til Lancaster i samme stat ble han som musiker med i
lokale band som The Omens og The Blackouts. Snart skulle han møte Frank
Zappa i det californiske Cucamongo sommeren 1959 og de startet bandet The
Soots med det formål å lage filmen "Captain Beefheart meets the grunt
people". Det ble ikke noe av filmen, men Van Vliet hadde funnet sitt rette
artistnavn. Zappa flyttet til Los Angeles mens Beefheart fortsatte sitt
liv som en dør-til-dør støvsugerselger, noe han syntes var noe herk. Det
var morsommere å spille blues så han dannet sitt første The Magic Band i
1964 og de tapet sin første singel, Bo Diddley-låta "Diddy wah diddy", i
en blåsyreversjon som snudde blueskartet opp-ned. Label-boss Jerry Moss i A&M
Rrecords syntes bluesen til biffhjertet og co. var så ekstraordinær at de ga
gjengen platekontrakt. Innspillingene som fulgte står igjen som noe av det
mest syra og råeste innen bluesrock gjennom tidene, nemlig ep-en "The Legendary A&M sessions".
Imidlertid, Captain Beefheart hadde ingen ambisjoner om må fortsette som
en på-stedet-hvil bluesartist. Hans neste trekk tok luven av Moss som fikk
nok av galskapen ganske fort. Avantgardistisk blues er ikke noe man spøker
med og Moss lot bandet lage en singel til før han takket nei til videre
engasjement. Beefheart lot seg ikke stoppe av en småsur label-boss, han
fortsatte sin virksomhet i en stil som skulle bli typisk for ham. Han
oppløste den første utgaven av The Magic Band og søkte etter et
plateselskap som kunne gi ut hans nye avante prosjekt, "world electronic
blues". Buddah Records beit på agnet og ga Beefheart en kontrakt. Det
første de spilte inn på nytt selskap var "The Mirror man sessions", en
innspilling som av en eller annen grunn ikke ble utgitt før 1970, og
derfor har neste innspilling på Buddah, "Safe as milk" blitt stående som
bandets debut.
"Safe as milk" viser med all tydelighet at Zappa var en viktig person i
Don Van Vliets liv. Inspirasjonen fra Zappa og hans band, The Mothers Of
Invention, er smurt tykt utover rillene til "Safe as milk", kanskje ikke
rart da folka i andregenerasjons The Magic Band var de samme folka som var
ut-og-inn av Zappas mangfoldige besetninger, og de samme folka delte
øvingslokaler rett som det var sør i California. Men, det var denne
Beefheart da, ofte kan man lure på om det var han som influerte Zappa mer
enn andre vegen, uansett så la de ned et pionerarbeid i forhold til
avantgardistisk rock midt på 60-tallet som var helt banebrytende.
"Safe as milk" er støpt på en såle av blues, men den er badet i lyrisk
surrealisme, psykedelia, garasjerock og Zappas intellekt. Platas riktige
genrebetegnelse er vel avantgardistisk blues - som altså ble for sterkt
for A&M-bossen - og musikkmagasinet the Rolling Stone kalte musikken
"Delta blues, avantgarde jazz and rock & roll". Men det er fremdeles
hovedsaklig blues bandet spiller, selv om det er den rareste blues som er
laget. Hver og en av låtene på skiva er helt enestående i kraft av sitt
kompliserte bluesfargede lydbilde og tekstmessige innhold, men det er ikke
uten grunn bandet heter The Magic Band. Beefheart selv var ingen stor
instrumentalist, hans styrke var - foruten å være en gigantisk låtskriver,
lyriker og hysterisk morsom sanger, å være leder for sitt magiske band.
Dette bandet ble demontert stadig så det var ikke et innøvd samspill som
var bandets force. Beefheart kom også med reine kladder i hodet sitt inn i
studioet, så bandmedlemmene tok det meste på sparket, men sjefen fikk det
alltid slik han ville, selv om han var en skranglefant av dimensjoner, noe
som forøvrig stadig fikk han på kant med den mer ryddige Zappa, som ble
sprø av kapteinens mange skrudde innfall. Man kan si at låtene til
Beefheart ble skapt der og da, de var nærmest umulig å spille akkurat likt
en gang til på grunn av at alle improviserte i studioet. Dette gjør
platene til Captain Beefheart totalt tidløse.
Tekstene til Beefheart er nevnt, her et eksempel, fra låta "Electricity"
Singin' through you to me
thunderbolts caught easily
shouts the truth peacefully
electricity
bearded cowboy standin' in black
the reason i rode without a map
to see the electricity
the electricity
high voltage man kisses night
to bring the light to those that need
hide their sanity
hide their sanity
Hvor dyktige musikerne i The Magic Band egentlig var utenfor sitt
magiske band er ikke godt å vite, men det var en person i bandet som helt
klart må regnes for å være verdensledende på sitt instrument, kanskje var
det treningen han fikk i kompaniskap med Beefheart som gjorde han så
suveren. Mannen heter Ry Cooder, og hans gitarspill lyser opp selv den
bekmørkeste natt. Cooder sluttet rett etter innspillingen av denne plata
og ble erstattet av en annen eminent gitarist, men det får bli en annen
historie.
Alle 12 låtene på denne plata knuller hjernen din til pinneved hvis du
ikke tar en pause fra den innimellom, og alle 12 låtene er like bombastisk
herlige å spille i dag som de var seint på 70-tallet, den gang jeg
oppdaget den første gang. Det er pr. definisjon tidløs og hudløs musikk og
det finnes ingenting i rockhistorien som ligner. Opp gjennom årene
har mine favoritter på plata blitt låtene med de artigste titlene, derfor
er låter som "Dropout boogie", "Grown so ugly" og "Shure "Nuff" N Yes I
Do" 3 låter som står i frontlinjen og befester denne platas enestående
plassering i rockhistorien. Disse tre låtene er gode representanter for
plata, men låta "I'm Glad" viser at Beefheart også kunne skrive eksotiske
soulsvisker, og at han i tillegg til alt annet også var en fremragende
låtskriver for de store feterte anledninger - bare de hadde byttet ut den
antikommersielle sure koringen, he he.
Jeg kan for ordens skyld nevne at det nå har kommet hele 3 dobbeltvinyler
ved navn "Grow fins I, II og III", som gir deg et innblikk i alt det rare
the Magic Band bedrev i studio som ikke tidligere har blitt offisielt
utgitt. Her får du for eksempel høre at Zappa prater i naborommet med et
kvinnfolk som skriver på en skrivemaskin. Vedleggene i platene gir deg den
fulle og hele sannhet om alt denne syke syke gjengen drev med, og det
fortelles på en måte jeg ikke er i nærheten av. Mange har lurt på hva som
virkelig skjedde mellom Zappa og Beefheart opp gjennom årene og mange av
historiene brettes ut her, som for eksempel den om at Zappa lot Beefheart
bli med på platene sine på 70-tallet selv om de egentlig var uvenner bare
fordi Beefheart alltid var kronisk blakk og Zappa ville hjelpe han. Når
dette skrives er Zappa død og Beefheart driver med sin malerkunst og lever
et tilbaketrukket liv.
Har du ikke denne plata i samlinga di har du noe å glede deg til!
Rock Engh Roll 3 juli 2005 |
|
