|
Prog-rock er antakelig
rockens mest forhatte stilart noensinne. Det hele startet nok i
kjølvannet av plater som "Sgt. Pepper" og desslike, som virkelig viste
at rocken ikke stod tilbake for hvilket som helst kunstuttrykk. Det at
rocken hadde vunnet massenes interesse var et tilbakelagt stadium, og på
rekke og rad stod håpefulle band som var villig til å trekke det hele
enda lenger. Rock med innslag fra inspirasjonskilder som klassisk
musikk, litteratur og teater var på dagsorden, og de kalte det hele
progressiv rock eller kunstrock; spesielt sistenevnt, et håpløs begrep.
Forkjempere for den nye musikken var grupper som Genesis, Yes, Pink
Floyd, King Crimson og tusenvis av andre flotte, eller oftest mindre
flotte band. Problemet med progrocken etter min mening var at den ikke
sjelden, både var unaturlig, arrogant, pompøs og svulstig. Progrocken
viste flere horrible eksempler på musikere som bare skulle vise hvor
fortreffelige de var til å spille instrumentet sitt; resultatet var ofte
regelrett helt for jævlige plater. Å høre på disse platene i dag, gjør
at det går kaldt gjennom ryggen. Allikevel å si at progrocken var en
musikalsk blindvei er feil. Inni denne mølja av stygge band, fantes også
en hel del juveler; fine grupper som brukte fantasien og forsøkte å
berike rocken. Grupper som King Crimson, Pink Floyd, Procol Harum, samt
en god del andre, har gitt ut en hel del mildt sagt bergtaende plater.
Vi finner også mange eksempler på grupper som inkorporerer elementer fra
de bedre sidene av progrocken, også den dag i dag.
En av de litt mindre
kjente progrock-gruppene, er Caravan som i løpet av 70-åra ut en hel del
flotte plater. Gruppa som var en del av den såkalte Canterbury-scenen,
styrte unna den dårlige delen av progrocken, og lagde progrockplater som
hadde i seg elementer av folk, jazz & blues. Et veldig ambisiøst, og
etter hvert veldig perfeksjonistisk kollektiv, jepp, men forskjeller var
bare at de hadde evnen til å lage interessante og sjelfulle plater. De
lagde musikk for ettertiden, som fenger, uroer, behager, og gir ved
dørene. Plata "In the Land of the Grey & Pink" fra 1971 er antakelig
deres magnum opus, men gruppa ga ut andre meget bra plater også. En
disse platene er altså liveplata "Caravan & The New Symphonia", som sant
og si må være en av de mer ambisiøse plateprosjektene på 70-tallet. På
denne konsertplaten spiller nemlig bandet sammen med et stort orkester,
The New London Symphony, og det for et rockband å spille med et slikt
orkester, er egentlig dømt til å gå rett til helvete. Men ei her, for
denne plata er et av ytterst få eksempler på et vellykket sådant
prosjekt, noe som viser hvor dyktig dette bandet virkelig var. Plata er
nydelig den, og gir virkelig orkesteret og bandet rom til å leve i en
fruktbar og meningsfull sameksistens. Konsertplaten viser en musikk som
både er vakker og knalltøff på en gang; noe som bør si sitt. I den nye
CD-utgaven fra Decca Records får vi også muligheten til høre konserten i
sin helhet, og oppleve magien som oppstod i The Theatre Royal 28.
oktober 1973. Et godt eksempel på at progrocken kunne være fruktbar.
Av Thorbjørn Westergaard
Stornes |
