Hovedside

Mitt første møte med Oslobandet The Carburetors var gjennom deres ekstremt tøffe cd-singel "Fast forward rock 'n' roll" - inkl. låta "Burning rubber" og bonussporet "Getaway" - fra 2002. Deretter var jeg med på å dra dem til Rjukan Rockfestival i 2002, og gigen de gjorde der er den mest ærerike konserten på Rjukan i moderne tid. Bandet slappet aldri av, det var øs fra start til slutt, med sorte solbriller, bryl i håret, og det var rett og slett så primitivt og rått at rockehjertet slo dobbeltslag nonstop under konserten deres. Det er knapt nok noe band som banker The Carburetors på scenen, spesielt hvis de får lov til å bruke sitt makeløse pyroshow med bomber, granater, flammer og lysshow. Gud vet hvor mange slike konserter de har gjort siden de startet opp for fem år siden!

På plate har de sannsynligvis ikke hatt tid til å skape så mye - det er ikke lett å få tid til å lage skiver når man er på veien hele tida - men de har gitt ut cd-singelen som er nevnt, samt to 7" vinylsingler som heter "Burning rubber" og "Burnout". Eksemplarene som ble trykket opp av disse ble solgt ut før The Carburetors rakk å si "Onomatopoetikon". Det har altså tatt sin tid å få ut et debutalbum, men nå er den her, og det er den første skiva i verdenshistorien som er gitt ut innen genren "Fast forward rock'n roll". Utlendinger har forøvrig ofte kalt denne type musikk for "Scandinavian Rock".

Stilskaperne The Carburetors er likevel ikke spesielle på plate i den forstand at det de gjør er helt annerledes enn alt annet. Det dreier som om god gammeldags gittarrock som stilmessig legger seg midt mellom klassisk heavy metal og punk, eller en oppgradering av musikken til Chuck Berry seint på 50-tallet, bare mye fortere og hardere. Det bandet her hjemme som ligner mest på The Carburetors er nok en tidlig utgave av Backstreet Girls, men plata er obligatorisk for fans av Amulet, Gluecifer, og tidlig Turbonegro. De banda som er innom og spiller inn sine plater hos svenske Burning Heart Records er også relevante i forhold til The Carburetors, som The Peepshows. Liker du Ac/Dc er selvsagt forgasserne et førstevalg når lommeboka tillater platekjøp.

Det som er det største problemet med band som The Carburetors er å få overført trøkket fra scenen over til skiva. Jeg synes The Carburetors har klart overføringa bra, for hvis du spiller denne plata høyt i de 40 minuttene den varer så er du skikkelig sliten etterpå. Det tyder på et massivt øs fra start til mål, og det er akkurat slik det skal være. Bånn pinne rock 'n' roll er sunt året rundt! Det blir jo gjerne rocka når fem staute mannfolk rir jernet til VU-meteret bånner taket, og sanger Eddie Guz tydeligvis aldri får vondt i halsen av vrælinga si. Lyden er au beint ut framifrå - som de ville sagt det på landet, og ansvarlig for den biten er Hugo Alvarstein og baksanger Jim Johansen i Overhead Studios, Oslo.

Når det gjelder låtene så er det de tidligere singlene deres som er mest imponerende. "Fast forward rock'n roll", "Burning rubber" og "Burnout" er dynamitt og så fulle av adrenalin at høyttalerne er sprekkeferdige etter en kvart dose. De er ekstremt tøffe låter og de er signaturlåter for bandet. Av de nye tinga synes jeg spesielt "She's got the touch" - med herlig baksynging av gjestedamene - er knalltøff, og låter som "Highway of rock 'n' roll", "Get in line" og "Fire it up". Det er egentlig ikke noe dårlig i den her, det er full pupp hele veien, men enkelte låter setter seg altså bedre fast under topplokket enn andre.

Rock Engh Roll 12 april 2005