Rockeweb
 
Plateanmeldelser
         
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Cardium
Ten black butterflies

Cd
- 2009 - På MySpace




Rock Engh Roll 24 januar 2010
Anmeldelse: Cardium har de kalt seg. Lena og Leon er de. Fra Møre og Romsdal kommer de. De spiller og synger alt sjøl på sitt egenutgitte debutalbum. Vel, nesten alt, for en Sindre Johannessen spiller piano på endestasjonslåta "The Lovely Mrs. L". De har laget låtene sjøl også, alle 12. Sånn var det ikke før i tida, da duoen startet opp, da var de nemlig et Nick Cave coverband. Eller band og band, de er kanskje ikke et band når de bare er to, men samtidig spiller de jo alle instrumentene som et helt band ville gjort, så det høres jo ut som et band. Altså er Lena og Leon et band, sier jeg.

Skjønne er de uansett, Lena og Leon. To vakre mennesker, to forelskede turtelduer, som nå har fått sin drøm oppfylt: et utgitt rockealbum. Så mange kjærlighetsballader er det dog ikke her. Men den gjennomgripende vakre "Blue rose" kvalifiserer til tittelen sjefsballade. "The Rain song" er også en usedvanlig fin låt. Forøvrig er det masse forskjellig her, et lite roteloft av rocka utrykk, som kanskje ikke er altfor essensielt i den store sammenheng, men som har sin sjarm og sin egenverdi for folk som har et åpent rockesinn, som jeg. Bortsett fra de to nevnte låtene og noen få til er det snarere gode løsslupne stemninger enn gode låter som preger plata.

Skal jeg referere til noe annet synes jeg kanskje de kan høres ut som en fusjon mellom Nick Cave og The Wite Stripes. Men de befinner seg ikke helt på samme bølgelengde som nevnte, du må søke lenge og vel før man finner noe som tangerer kvaliteten deres her, men jeg har funnet noe som er i nærheten, noe som ligger på omtrent samme kvalitetsfrekvens; og "The Lovely Mrs. L", med sin Cave-groove, kule synging, og mørke bluesjazzete konsistens, er kvalitetskvalifisert; i samme toneleie går åpningen "The Lovely Mr. L", som innleder skiva på en nysgjerrighetspirrende måte; de to rolige låtene, "Blue rose" og "The Rain song"; og den mest Jack White lignende låta som funker her, "The Vampire song".

Da har jeg kommet til at 5 av 12 låter er veldig bra, de 3 første og 2 siste, de andre har jeg skrevet opp i glemmeboka. Kanskje de skulle gitt ut en ep denne gang, den ville i så fall blitt rasende god. På dette albumet får helheten svi for mangelen på flere gode låtideer.