Jens Carelius
The Beat of
the travel
Viking Records
Cd
-
Vinyl
-
2009
-
MySpace
Rock Engh Roll 22 august 2009 |
Anmeldelse:
Sandvika-gutten Jens Carelius slapp i januar 2008 sitt debutalbum "The
First songs". Plata var nettopp det tittelen fortalte, et sett med
Carelius sine første sanger. Den ble spilt inn ved hjelp av gamle
båndopptagere og mikrofoner, noe som skapte et varmt og levende sound, et
livesound, og perfekt for gjengivelse på vinyl. Plata høstet også gode
kritikker. Carelius lignet veldig på Nick Drake, men sier at Bert Jansch (Pentangle)
er den store inspirasjonskilden.
Den nye plata hans, "The Beat of the travel" er bygd opp som en reise,
derav tittelen. Dette betyr ikke annet enn at det finnes et stort
musikalsk spenn mellom de roligste folklåtene, via akustisk blues til
Careliuspop,
som også er krydret med fine harmonier. Altså en
rytmisk verdensomseiling. For at det skal bli noen ekstatiske bieffekter
av denne rytmiske virtuositeten har Jens hyra inn en hel folkebevegelse
med gode hjelpere på et dusin instrumenter. Selv spiller Jens akustisk
gitar på en måte man sjelden opplever, med masse følelse og nerve, akkurat
slik Nick Drake gjorde, selv om han gikk i døden uten å ta til seg det
faktum at han var en ener også på gitaren. Det er som hele sjela til Jens
Carelius har tatt plass i fingrene og gir han muligheten til å spille med
en varme, intimitet og fingernemhet som matcher de store kanonene.
Strengene vibrerer akkurat like sårt og nært som stemmen hans. Den er også
helt makeløs, der den fyller rommet i deg og rundt deg med en salig ro.
Den skjelver seg gjennom den ene storartede låta etter den andre. Ja, for
denne gang er det ikke tegn som tyder på at det er hans "first songs".
For oss som elsker musikken fra 70-tallet kommer Carelius som den første
solskinnsdagen etter 30 år med regn. Så ille er det kanskje ikke, men det
er ikke mange nye artister i Norge som har laget en totempæl av en plate
som er såpass påvirket av singer/songwriter-tradisjonen tidlig på
70-tallet som "The Beat of the travel". Den musikken var som musikken til
Carelius en naturlig utvikling videre fra folkrocken. Det er masse
folkrock-elementer i musikken til Carelius også. Og han ligner på flere av
de store på den tida også, uten at det føles ubehagelig nært, for Carelius
har blitt en koloss av en låtskriver på sine unge dager. En viktig grunn
til at likheten ikke overskygger Carelius' eget utrykk, foruten egne
suverene låter, er at Carelius helt tydelig må ha fått med seg noen av de
nye store reformistene i faget.
Åpningslåta, som også er tittelkuttet, er Nick Drake opp av dage, så har
vi en Cat Stevens-lignende sak, før vi hører nyere ting i soundet til
Carelius. Sannelig om ikke selveste Herman Düne dukker opp. Og det er
nettopp det at Carelius mikser sitt klassiske 70-talls-sound med nyere
artisters vindskjeve skrangling,
som i "Faces leaving on a train", som skaper sånne deilige gode
vibrasjoner i en musikkelskers hjerte. Carelius kan også minne om vår alles
kjære bortgåtte St. Thomas, hør for eks. på vidunderlige "Strange roads",
og en Devendra Banhart, eller Belle & Sebastian. Nye impulser altså, i
forhold til for eks. Cat Stevens, Nick Drake, Donovan, Leonard Cohen, Bert
Jansch og Crosby, Stills, Nash & Young.
Alle inspirasjonskildene til Carelius står ikke på egne bein lenger, men
det gjør vår nye fornyer av en long lost stilart. Best er han nok når han
kun blir akkompagnert av et lett teppe av bakgrunnsinstrumenter, der han
lar tonene fra sin akustiske gitar gjøre grovarbeidet, og han følger på
med den vakreste sang, som i ultranydelige "The Visit"; kanskje den
fineste sangen som Leonard Cohen aldri skrev. En annen ting er at dette
aldri blir kjedelig. Det er gode folk Carelius har med seg, og de har i
tillegg kremmateriale å jobbe med; en liten trompet her, en liten cello
der, en liten tuba her og der, og ikke minst en håndfull svært kapable
korister. Samspillet kommer til sin rett på alle låtene, men det vi hører
på magiske "Into the fog" gir meg en ut-av-meg-sjæl opplevelse. På den
låta fremstår laget som en telepatisk samlet enhet. Humor har gutten også,
hør på morsomme "The Talent", den har en sprudlende, galopperende rytme
som får til og med den lokale presten til å danse naken i kirka under
søndagsmessa. Carelius bryr seg heller ikke om at han ikke treffer tonen
alltid, som i starten på nest siste låta, "Chaney". Akkurat som med Neil
Young så gjør det ingenting, for et brett av dypfølte vokale fraseringer
løfter alle utoner ut av grøfta og inn på rett kjøl, helt umerkelig. Det
er i det hele tatt en skjelvende og bra plate, hvor til og med fiolinen
skjelver, der den en sjelden gang titter frem.
Av forskjellige årsaker har jeg brukt lang tid på å skrive denne omtalen,
men jeg har begynt flere ganger, og spilt plata et utall ganger. Det
finnes ikke et fnugg av svakhet her. Med sin beskjedne og ydmyke
fremtoning fremstår Jens Carelius som alt annet enn kolossal og gigantisk,
men like fullt har han gitt ut en nesten naturstridig bra gigant av en
plate. Jens Carelius ble muligens født 50 år for seint til å bli med på
den store låtskriverbølgen på 70-tallet, men han er en sann fornyer, og nå
kan vi forvente oss en ny bølge med langhårede, skjeggprydede hippier som
synger "make love not war", og er det noe man trenger i dag så er det
nettopp det. |
