|
En av
byggesteinene i amerikansk musikkhistorie, innen outlaw country
spesielt, og innen country generelt, den 61 år gamle countrysangeren,
låtskriveren og musikeren Johnny Cash fra Arkansas, møtte den 30 år
gamle rap og hardrock-produsenten Rick Rubin fra New York i en
teatergarderobe i Orange County, California i 1993. Dette skulle bli
opptakten til et utrolig flott, men ganske ulogisk samarbeid.
Samarbeidet resulterte i 4 kritikerroste, Grammy-vinnende album. De to
begynte å jobbe med et femte album også, men det ble det ikke noe av.
Isteden fikk folket en hel boks kalt "Unearthed" bestående av
4 cd-er
med uutgitte kremlåter pluss en "best of"-cd med de beste låtene fra de
4 utgitte platene. Hvis noe kan kalles å være nødvendig tilbehør i
enhver platesamling bør absolutt den boksen være kvalifisert.
"American III: Solitary man" er den tredje utgivelsen i Cash/Rubins "American
recordings". Albumet er det første han gjorde etter at han fikk
diagnosen "Parkinsons sykdom" i 1997 og etter et par harde år med sykdom
var han under innspillingen av denne plata rimelig oppegående. Mye av
nerven og kraften i disse 4 platene ligger nettopp i det faktum at Cash
er en prøvet mann som har opplevd det meste en mann kan oppleve - og med
sin gitar og stemme klarer å formidle sine innerste følelser og tanker.
Det spiller ingen rolle om han gjør det med sin akustiske gitar som
eneste akkompagnement, eller om han har med seg brorparten av medlemmene
i Tom Petty's Heartbreakers eller andre kjente og kjære amerikanske
artister - som på denne plata, om det er hans egen låt, eller Will
Oldham's låt han fremfører; alt er like emosjonelt, nakent, nært, ømt og
tidløst, enn si levende. For Rick Rubin vitaliserer musikken til Cash på
en måte som Cash ikke har vært i nærheten av siden live-innspillingene
fra et par velkjente fengsler for et halvt århundre siden. Det er som
"the man in black" sitter med sin gitar i rommet sammen med deg og bare
synger for nettopp deg.
Jeg ble kjent med Cash i godt voksen alder. Jeg innrømmer gjerne at jeg
ikke hadde foten for veldig mye av det jeg har hørt av han, ja de fleste
må vel innrømme at han har gitt ut over snittet mange elendige skiver
ettersom åra gikk, blant dem et utall samleskiver som han sannsynligvis
aldri har sett snurten av. "American III: Solitary man" og de tre andre
skivene er som en helt ny verden for de som ikke likte Cash noe særlig
fra før. På disse 4 platene hører vi riktignok country, men vi finner
også mye folk, rock og singer/songwriter. De fleste som digger rock vil
reagere instinktivt når de hører Cash fremføre låta "The Mercy seat" av
Nick Cave på radioen. Det gjorde jeg også , selv om det var Cash'
versjon av Soundgarden-låta "Rusty cage" jeg hørte først fra denne
serien av skiver, og som fikk en gammel industriarbeider til å hoppe
dobbelt så høyt som vanlig av yr glede og overraskelse.
Cash gjør ikke hvilken som helst rockelåt til sin egen. I platas
tekstvedlegg skriver han at det er sangen som betyr noe. Før han kan
spille inn låta må han høre den, synge den, han må kjenne at han gjøre
den til sin egen, ellers så vil det ikke funke. Han plukket også ut
låter som hadde en helt spesiell tekst til disse platene, og en av de
flotteste tolkningene han har gjort i sitt 68-år gamle liv er en låt av
Will Oldham, nydelige "I see a darkness". Han gjør også ufattelig flotte
versjoner av Neil Diamond's "Solitary man, U2's "One" og David Alan
Coe's "Would you lay with me", i tillegg til Tom Petty's "I won't back
down", med låtskriverens backingband med på laget. Sammen med disse
låtene finner vi Cash' egne låter som Rubin har produsert slik at de
sklir perfekt inn sammen med de andre sakene.
På den første "American"-plata hørte vi Cash alene med sin gitar, på den
andre hørte vi han sammen med Tom Petty & The Heartbreakers m. fl., og denne plata er en miks
av begge. På en måte liker jeg Cash best på første plata, der vi hørte
han alene med sin gitar og med låter og tekster som brant seg inn i
hodet ditt. Plata var hans ordentlige "Nebraska", og det er rart å tenke
på at det var Rubin som fikk Cash til å tørre å sitte å spille live kun
med seg selv og sin gitar. Han følte kanskje at det ble for monotont å
fortsette med akkurat det på flere skiver, og han følte kanskje at det
heller ikke alltid var ok å ha med seg folk, så på denne plata får vi
altså litt av begge deler. Når han først velger å ha med seg folk så har
han i alle fall valgt kremen i amerikanske musikkliv, eller hva sier du
til folk som Tom Petty & The Heartbreakers, Sheryl crow, Marty Stuart,
Will Oldham (korer på egen låt), Merle Haggard og Randy Scruggs for å
nevne noen.
Jeg har gått noen runder mot meg sjøl mens jeg har lurt på hvilken av
disse platene som er best. Akkurat nå føler jeg at den første er best,
deretter denne, så nr. 4, og til slutt "Unchained", som "Rusty cage" er
på - den første jeg fikk dilla på fra denne serien, men i morgen kan
rekkefølgen være snudd på hodet. Hele denne serien med plater er uansett
høyst levende og soundet er tidløst, selv om legenden som aldri lot seg
kommersialisere nå er død,
etter lang tids sykdom, og boksen som ble gitt ut til slutt er
essensiell, selv om den koster en ukelønn. En ting er sikkert, har du
først begynt å like Johnny Cash er du solgt, da kan du, som meg, begynne
å lete frem de 40 platene som ikke er elendige, men først må du skaffe
deg "American recordings" - de vil garantert få en spesiell plass i
samlinga di, og låta "The Man who couldn't cry" vil få en spesiell plass
i skrotten din.
Rock Engh Roll 23
september 2005 |
