Causa Sui
Summer sessions
vol. 1-3
Elektrohasch/Zygmatron
Cd
-
2010 -
På MySpace
Rock Engh Roll 6 juni 2010 |
Anmeldelse:
Danske Causa Sui fra Odense har de siste to årene spilt inn materiale til sitt
vanskelige tredjealbum. Både debutalbumet fra 2005 og oppfølgeren "Free
ride" fra 2007 var tufta på stonerrock med innslag av psykedeliske
virkemidler, og dermed passer jo bandet fint inn i München-labelen
Elektrohasch sin rocka sfære.
"Summer sessions vol. 1-3" skiller seg imidlertid ut fra de to første ved
at vokalen er fjerna til fordel for et mer eksperimentelt og jam-basert
lydbilde, og de har også inkorporert saksofon i stonergryta si.
Mannskapsmessig betyr det at vokalist Kasper Markus ikke er med lenger, og
at Johan Riedenlow er med på saksofon, i tillegg til de tre andre som var med
tidligere: Jonas Munk, Jess Kahr og Jakob Skøtt.
Vi som har fulgt med på hva som har kommet av utgivelser fra Elektrohasch
de siste åra er ikke ukjent med band derfra som spiller inn tilsynelatende
endeløse jamsessions på plate. Både bandet til Elektrohasch-boss Stefan
Koglek, Colour Haze, og bandet Los Natas fra Argentina, har vært inne på
samme tanke tidligere. Det er likevel første gang jeg kan erindre å ha
vært borti en trippel-cd med instrumentale jamsessions. Godbiten gis ut på
vinyl, cd og den er digitalt nedlastbar. Cd-versjonen, som jeg sitter med,
er ikke bare en fryd for øret, men sannelig også for øyet.
Musikken er altså instrumental, og dette Pitchfork- og Julian Cope (The
Teardrop Explodes) hypede bandet sier de
lager musikk basert på en "Bitches brew"-formel (Miles Davis). Bandet
fokuserer på improviserte sessions som hviler hovedsaklig på en grunnmur
bygd opp av stonerrock, men som lekkert beveger seg rundt i en disen
musikalsk mølje bestående av progressiv jazz, krautrock og psykedelisk
hardrock. De spinner relativt udisiplinert rundt basisoppskriften
stonerrock på en plattform med lag på lag av
repetitive dynamiske sykluser, noe av det kan minne om ambient spilt med
rockens kjerneinstrumenter, og de bruker lange minutter på å bygge opp
et momentum du vet vil komme. Det er som å se en storm på avstand som
kommer din veg.
Bandet har gledelig nok tatt utgangspunkt i en av kremlåtene fra "Free
ride"-skiva og låta "Newborn road". Det er et sugende driv, og vi får
megafet saksofonblåsing som bringer tankene tilbake til The Mothers Of
Invention sine påfunn, og dessuten et dyktig utført arbeid med hypnotisk
gitarspill på flere av låtene her som holder underholdningsgehalten på et
høyt nok nivå gjennom alle de 3 cd-ene. Men det må kjøres på høyt volum,
det er viktig at bassen får boltre seg. Har vel ingen spesiell
favorittlåter, men cd 2 utmerker seg med lengre jazzbefengte utskeielser i
et progressivt stonerlandskap der spesielt 23 minutter lange "Tropic of
capricorn" er fremragende, mens cd 3 er noe mer melodisk i formen, men
samtidig mer hardrock-basert, sjekk ut fenomenale "Eugenie", som bygger
seg langsomt opp mot en vanvittig groovy avslutning og som har en ganske
robust rifflinje. Cd 1 er en real dose stoner-kraut-psych-jazz som viser
Causa Suis sanne vesen. Uansett så er dette noe for seg sjøl. Enjoy! |
Causa Sui
Free ride
Elektrohasch/Zygmatron
Cd
-
2007
Rock Engh Roll 30 mai 2008 |
Causa Sui:
Jakob Skøtt, trommer og perkusjon
-
Jonas Munk, gitar, orgel, elektronics, vokal -
Kasper Markus, vokal
-
Jess Kahr, bass
Genre:
Dansk Stonerrock
- Psykedelisk
Hardrock
I Rockeweb:
2007
Webreferanser:
Causa Sui
-
På
MySpace
Anmeldelse:
Det er ikke alle skandinaviske band forunt å få meget positiv omtale i
såpass krediterte magaziner og webzines som Rolling Stone og Pitchfork, og
spesielt ikke i forbindelse med sitt debutalbum. Likevel var denne danske
kvartettens første skritt hot stuff for de ledende skribentblekkene i
bransjen et par år tilbake.
Causa Sui er altså 4 dansker som har lekt sammen siden barneårene,
musikalsk sett, og deres første album tydet på massiv og ubønnhørlig
lytting til rockegiganter som Jimi Hendrix, Cream, Blue Cheer, Black
Sabbath og tysk krautrock som Can og Amon Düül. Bandets nye album kan
plasseres innen samme frekvensområde, men influensene er ikke så lett å
plassere lenger, de har i stedet utviklet sitt eget utrykk, dog et ganske
smalt og jammepreget stonerutrykk, med visse ingredienser av psykedelia og
tysk 70-talls prog.
Bandet veksler mellom åpningen, som er psykedelisk og akustisk anlagt,
litt kjedelig egentlig, til lange episke jambaserte elektriske dragere, og
noen som ligger midt i mellom. Den første store låta heter "White sun" og
den letter som nr. 3. Der hører vi at bandet har jammet mye og at de kan
ha det gøy sammen, for den er virkelig en rå og deilig sugende låt med lek
og varierte partier som bindes sammen på en elegant og virtuos måte.
Dessverre skal de oppfinne rocken på nytt litt for ofte og da lykkes de
ikke så godt, selv om "Passing breeze" holder mål den også. Nei, de er
best når de står nede i kjelleren og drar ut hver minste ide til de blør i
ørene.
Den andre store låta heter "Newborn road", en absolutt høydare. Kanskje
band som Monster Magnet eller Queens Of The Stoneage minner om dette når
jeg tenker meg om, uansett, det driver fremover på en såle av feite
stonergrooves og du blir sugd inn i en velregissert rockemetamorfose. Det
er bare det at "Newborn road" er, selv om den varer og varer i nesten det
uendelige, nesten alene i det virkelig gode selskap. |
|
