Nick Cave &
The Bad Seeds
No more shall
we part
Mute Records
Cd
-
Vinyl
-
2001
KLASSIKER
 |
Nick Cave: Født 1957 i Wangaratta, Australia. The Bad Seeds på denne plata er: Cave,
vokal, piano
-
Mick Harvey, gitar
-
Blixa Bargeld, gitar
-
Thomas Wydler, trommer
-
Martin P. Casey, bass
-
Conway Savage, orgel
- Jim Sclavunos,
trommer -
Warren Ellis, violin
+ Kate & Anna
McGarrigle, kor
Genre:
Australsk Rock
Låter:
As i sat sadly by her side
-
And no more shall we part
-
Hallelujah
-
Love letter
-
Fifteen feet of pure white snow
-
God is in the house
-
Oh my Lord
-
Sweetheart come
-
The sorrowful wife
-
We came along this road
-
Gates to the garden
-
Darker with the day
+
bonus-cd
I Rockeweb:
2001
-
00-tallsrock
-
Klassikere
-
Rock
Webreferanser:
Cave Online
-
nickcaveandbadseeds
 |
Jeg er blant dem som mener
at australieren Nick Cave aldri har gitt ut en dårlig skive. Cave betydde
enormt mye for meg på 80-tallet. Han var kolossal da han sto på
barrikadene i The Birthday Party, og i starten av sin solokarriere sammen
The Bad Seeds, mens han sang og spilte gotisk postpunk med en desperasjon
som er vanskelig å formidle med ord. Cave levde i et dophelvete og skrev
tekster som virket å være hentet fra djevelens hule. Veldig annerledes,
men ikke det grann svakere, var Cave på 90-tallet.
Han startet tiåret med
formidable "The Good son", og nå var det hans overjordisk vakre
pianoballader som dominerte, unntaksvis avbrutt av kraftfulle
gitarrockere, som på like enorme "Let love in" fra 1994. I 1997 kom så
hans flotteste album til da, "The Boatman's call". Et album spekket med
spektakulære komposisjoner fra en mann som sleit med seg selv på mange
plan; han hadde sjelden lykken med seg på sin jakt etter en kjæreste, han
jobbet hardt for å riste av seg sin dopfortid, han hadde sin gudstro men
tvilen lå i han konstant. Men Cave skulle snart se lyset i tunnelen, og
det var ikke et tog som kom imot.
Cave flyttet tilbake igjen til London, fant seg ei kone, fikk to
tvillinger: livet var snudd på hodet for den dopbefengte tenkeren og
gothpunkeren fra Wangaratta i Australia. Derfor, og sikkert på grunn av
andre ting også, tok det hele 4 år før neste album så dagens lys. At Cave
og hans dårlige frø skulle gi ut sitt kanskje beste album etter en så lang
pause var ganske overraskende for mange. Mange av oss trodde Cave var
ferdig, at han hadde slått seg til ro og ville leve på tidligere bragder
resten av livet som en stolt ektemann, far og rocker. Noe som også ville
vært fortjent, men Cave hadde altså mer på lager.
"No more shall we part" ble spilt inn i Abbey Road Studios, London i
september 2000, og som vanlig var The Bad Seeds med på leken, denne gang
kraftig utvidet med strykere - Warren Ellis på violin blir en viktigere og
viktigere brikke i Cave's musikk, orgel traktert av Conway Savage, og ikke
minst med de canadiske søstrene Kate & Anna McGarrigle på vokal. Men selv
om Cave kanskje hadde samlet sammen et dusin låter som overgikk det meste
han tidligere hadde gjort så var hylekoret i gang med å klage på at Cave
var blitt en "satt" mann og var kjedelig å høre på. Begrunnelsen var
gjerne at Cave var tøffere som rabiat og postpunker enn som en koselig
singer/songwriter. Faktum er jo at hvis Cave hadde fortsatt i sporet fra
80-tallet ville han ha ligget under torva på kirkegården i 2001.
Cave har
derimot modnet som menneske og artist, tatt tak i seg selv, og er en av få
som kan levere klassisk rock gjennom et kvart århundre. Men i 2001 vil
Cave synge om kjærlighet, gjerne med religiøse overtoner, og de fine
tingene i livet; han er ferdig med tekstene han hentet i djevelens hule.
Og musikken er ikke lenger desperat postpunk, men vakker og hudløs, hvor
Cave boltrer seg på piano og The Bad Seeds skaper magiske toner i
bakgrunnen. Cave's stemme er fremdeles intakt som en av rockens virkelig
genuine stemmer, man hører at det er Cave umiddelbart som synger, uansett
om han skriker eller hvisker, og jeg har blitt avhengig av den, og den
minner meg så utrolig om rocka fester fra 80-tallet i tillegg.
Allerede en legende, men Cave gir oss altså en ny klassiker ved inngangen
til et nytt tiår. Cave er selvsagt en skapende kraft helt utenom det
vanlige, men han har også med seg et backingband som løfter alt han
skriver opp minst to hakk ekstra. The Bad Seeds er erfarne, dyktige,
innovative musikere, som ikke bare har vært med Cave i tykt og tynt i en
årrekke, men de har også sine egne greier som har blitt kritikerfavoritter
og som er særdeles selvutviklende. Spesielt Blixa Bargeld er stor, og noen
kjenner han nok igjen som guru i tyske Einsturzende Neubauten.
Plata inneholder 12 låter. Den utgis son en dobbel-lp, og cd-versjonen har
en bonus-cd med to låter, fine de også. Men helt først kommer "As i sat
sadly by her side". Den messer seg langsomt avgårde i en stødig grom
rytme. Stemmen og pianospillet til sjefen er vidunderlig og dominerende i
lydbildet, men bakover i bildet hører vi rytmegitar, strykere, bass: alt
fremført på en utrolig delikat måte. Hvilken start!
"And no more shall we part" fremtvinger gåsehud på ryggen. De som mener
dette er kjedelig burde slutte å skrive om rock og heller begynne å skrive
om attraksjoner på lokale tivolier. For hvilken meloditeft denne mannen
har, og hvilken fremføring! Cave vrenger seg selv og kler låtene inn i et
nakent lydbilde hvor alle detaljer synes, eller rettere sagt høres. Jeg
har ofte trøbbel med strykere på rockeplater, men når de brukes slik som
her så blir det helt magisk. Cave fletter de inn sammen med piano, orgel
og forsiktig gitarspill på en ytterst følsom måte. Jeg blir helt satt ut
av denne låta, jeg får frysninger på ryggen og får lyst til å spille låta
en gang til, og en gang til, og en gang til, og...
Mange tanker har tatt turen innom hodet til Cave de siste åra, og etter
det han har opplevd kan man kanskje forstå at mange tanker har et
hovedsaklig religiøst innhold. På denne plata leverer Cave en rekke
tekster hvor det religiøse står helt sentralt, og uten at jeg vet noe om
det, egentlig, så vil jeg tro mannen har blitt frelst, på et vis. Låta "Hallelujah"
er en dypt religiøs sak, men også tredje strake låta som må karakteriseres
som en klassiker, en ny klassiker av Cave. Kanskje du tror Cave har laget
nok pianoballader og at det kan bli kjedelig. Det kunne det ha blitt, men
geniale musikere og låtskrivere finner opp kruttet gang på gang. Denne
gang har altså Cave dratt inn søstrene McGarrigle, som overbeviser stort
på akkurat denne låta, og vi hører også masse gospel og soul i musikken
hans. Han bryter også opp pianoballadene med hissig, seig gitarrock, som
faktisk ikke ligger noe tilbake for tidlige bedrifter.
"Fifteen feet of pure white snow" er litt retro, minner om 80-talls-Cave,
og er en sjelfylt killer, før vanvittig vakre "God is in the house"
bergtar deg fullstendig. Jeg vet det er sterkt å påstå, men refrenget er
kanskje det fineste han har laget, og låta blir etterfulgt av drageren "Oh
my Lord", som bygger seg opp mot en gitarsolo som ikke bare er super, men
som også kommer helt overraskende, og i mot spillets gang, for å si det
sånn. Det er Neil Young-preg over den gitaren, og jeg elsker det! Låta kan forøvrig brukes som pensum når nye
rockere skal lære hvordan man bygger opp en låt fra det stille og
hyggelige til et postpunk rockefyrverkeri. Og for meg er Cave's stemme ensbetydende med maratondager
foran platespilleren på 80-tallet.
Jeg må skrive litt om "The sorrowful wife" også. Jeg mistenker den for å
være den fineste låta på plata. Først hører du stemmen til Cave på sitt
mest malerisk vakre og sentimentale, deretter hans aldeles fortryllende
pianospill, og så kommer resten av laget inn i bildet. Det er så flott å
høre på, du kan drømme deg vekk. Så våkner du av et gitarinferno, Cave
vrir om nøkkelen til stemmearkivet sitt og skriker som en gal: vi får
servert rock som klistrer deg fast til nærmeste fysiske gjenstand og man
blir sittende å måpe. Ved tredje eller fjerde gjennomhøring sjekker man ut
teksten. De som mener Cave skrev bedre tekster før bør sjekke ut dette:
I married my wife on the day of the eclipse - our friends awarded her
courage with gifts
Now as the nights grow longer and the season shifts - i look to my
sorrowful wife
who is quietly tending her flowers - who is quietly tending her flowers...
Låta avløses av nok en nydelig sak, "We came along this road", og
deretter to til, før han sier stopp: vel en time og sju minutter tok det.
Cave har fremdeles mye på hjertet, i alle fall i 2001, men ingenting varer
evig, heller ikke Nick Cave, og det er mange år siden jeg forlangte gode
skiver av Cave, han har allerede gitt meg så det renner over. Alt som
kommer fremover er rein bonus.
Rock Engh Roll 13
august 2005 |
|
