Clay Allison
Love on
depression street
Wild Dog/Osito
Records
Cd
-
2003/05
-
På
MySpace
 
Rock Engh Roll 12 juli 2008 |
Anmeldelse:
Clay Allison er et svensk indiepopband fra Linköping som i disse dager er
ute med albumet "Tonight there will be no TV", oppfølgeren til denne skiva
du skal lese om nå. Jeg må anmelde skivene til Clay Allison i riktig
rekkefølge, selv om jeg er skikkelig forsinka i forhold til denne. Den ble
nemlig først innspilt på Wild Dog Music i 2003, utgitt i hjemlandet i
2004, på Osito Records i Norge i 2005, i Frankrike og Benelux i 2006 før
en alternativ versjon med omarrangerte låter og noen ekstra låter ble gitt
ut i Japan i 2007. Jeg tror jeg først fikk denne i hus fra Osito i 2006,
men det var noe galt med plata, så jeg måtte få en ny utgave, 2007 gikk,
og først nå er jeg altså klar med en omtale, 5 år etter sin fødsel - men
det er vel slik at god musikk ikke har noen holdbarhetsdato.
Først litt om bandnavnet. Clay Allison er jo en kjent fiktiv udødeliggjort
figur av Kjell Hallbing (Louis Masterson, Leo Manning) gjennom et drøyt
dusin bøker (sjekk ut "Fem ess i Dodge City" og "Showdown i Cheyenne").
Clay er kjent for sin umettelige sexlyst i det gode gamle western-miljøet
som også Morgan Kane vandret i. I likhet med Morgan Kane var heller ikke
Clay Allison fremmed for tanken om å skyte først og spørre etterpå, men
han ville altså heller ha seg et nummer enn å plaffe ned banditter på åpen
gate. Sånn sett er nok musikken til Clay Allison noe mindre dramatisk, men
det er mer mellom himmel og jord enn snø som falt i fjor.
Etter et par gjennomhøringer av "Love on depression street" finner jeg
fint lite å skrive om. Det høres ut som nok et svensk band som skulle
ønske de var like flinke som Broder Daniel, Isolation Years, The Perishers,
The Plan og kanskje til og med Håkan Hellstrøm til å skrive fengende
poplåter som får frem de gode sommervibbene. Men de er noen luringer, de
har pakka inn godlåtene godt, du må leite etter dem, og den eneste måten å
gjøre det på er å være tålmodig, lytte flere ganger, men være positiv.
Å høre på Clay Allison er ikke det samme som å sitte på et legekontor i
timevis uten å få en forklaring på hvorfor du ikke kom inn når du skulle,
"Love on depression street" gir deg nemlig blod på tann, sakte, en låt av
gangen, og etter en håndfull lyttinger begynner du virkelig å like plata.
Ja, jeg er faktisk tilbøyelig til å kalle enkelte av låtene her for litt
Madrugada-aktige, som den fantastisk flotte "On the take", som er en av de
siste virkelig gode låtene på plata du lærer deg å elske.
Men før den treffer deg med orkans styrke har du blitt kjent med mange
andre gromlåter. Åpningssporet er helt nydelig, og setter en standard for
resten av komposisjonene du først ikke tror de klarer å følge opp, "Believe
in me" er nemlig en superb poplåt. Clay Allison er ikke på noen måte
overtydelige, ekstreme eller originale. Her får du ikke voldsomme
gitarsoloer, lett tilgjengelige radiorefreng, delikate mellomspill eller
stopp/start-kombinasjoner med riff-utblåsninger som tar pusten fra deg.
Greia med bandet er nok at flere og flere som hører de ønsker å høre de
igjen og igjen, for de liker det de hører og man blir i kjempegodt humør
av de - men er det virkelig bare meg som har hørt om de tro, og tør jeg
like de så godt da i så fall? De lager indiepop som ikke sitter
umiddelbart, men gi dem litt tid så har man en musikalsk venn for livet.
Det er gitarbasert gladpop, selv om vokalist Viktor Sandberg har akkurat
den triste knekken i stemmen som så mange kosepopband har hatt de siste
åra.
Det er mange velskrevne og velkonstruerte poplåter her, men min favoritt er låt nr. 5:
"Red inside". Det er en sånn aldeles overfølsom ballade som sitter rett i
hjertet og som får deg til å gråte av glede når du står på et bord og
danser på nachspiel når de andre har lagt seg. Ligner litt på Chris Stamey
solo eller bandet hans The Db's på en veldig rolig dag. Et annet
referansepunkt er Prefab Sprout, bare hør på finfine "Aftermath".
Tittellåta er mer Madrugada; en akustisk gitar og Viktor's stemme skaper
magi.
En fin plate! |
