The Colors
Turned Red
All the way up
CCAP
Cd
-
2006
 |
The Colors Turned Red:
Johnny Hazard, vokal
-
Haakon Larsen, gitar, kor
-
Bengt Hansen, keyboards, kor
-
Morten Jackman, trommer, sag
-
Ketil Torgersen, bass
Genre:
Norsk
Pop
-
Powerpop
I Rockeweb:
2006
-
Not just another X-mas album
Webreferanse:
The Colors Turned Red
 |
Norsk powerpopband fra Haugesund dannet
opprinnelig i 1982 som Im
Nebel. Skiftet navn til The Colors Turned Red i 1986. Ble oppløst i 1988
kun et halvt år etter at de ga ut sin foreløpig eneste Lp. Gjør nå tidenes
comeback!
Det har tatt
Haugesundsbandet The Colors Turned Red 18 år å følge opp sitt fine
debutalbum fra 1988. De var nok såpass fornøyd med tilbakemeldingene på
det albumet at de syntes de fortjente en lang ferie. Men 18 er vel kanskje
litt drøyt, eller hva ? Jeg er misunnelig i alle fall. Men spøk til side,
pop er for alvorlig til å spøke med, det er nok av de som har fått
poplåter i halsen og blitt kvalt. Det skulle tatt seg ut om noen fikk de
nye låtene til Haakon Larsen i halsen, da tenker jeg han angrer på at han
begynte med denne galskapen igjen. Hvis "All the way up" i tillegg blir
slaktet av en samlet gjeng med skruppelløse kritikere har han virkelig
skylt gullet ut av vasken sammen med oppvaskvannet, eller hva? Men noen
fine konserter, en delikat og sprudlende ep i fjor sommer, og en glimrende
singel i vinter har fått skeptikerne til å fatte at denne sovende kjempen
er på gang igjen for alvor. De har til og med fått så mye selvtillit
tilbake at de truer med å gi ut flere skiver etter denne.
Bandet har ikke hatt behov for å lære opp noen nye musikere siden sist.
Det er faktisk nøyaktig de samme 5 som var med på 88-plata, men - og dette
er viktig - på den vinylen jeg har fra 1988 er Haakon Larsen ikke ført opp
på backing vocals. Det er han på den nye skiva, ellers ville alt vært på
prikken lik besetningen på det glade 80-tallet. En liten glipp der gutter,
he he. I tillegg har Morten Jackman begynt å spille på sag siden
80-tallet, en ikke ueffen detalj på verdensbasis. Nå har nok ikke akkurat
det fått noen avgjørende betydning for om denne plata faller i smak i min
gane. Det har heller ikke noen stor betydning at de har pakket plata si
inn i et aldeles usmakelig omslag. Jeg skjønner jo at fargene skal bli
røde og sånn, men likevel. Omslaget på ep-en i fjor var også grusomt, og
et stort tilbakeskritt fra det artige omslaget på 88-plata, selv om jeg
ble litt svimmel av det.
Haakon Larsen er fremdeles den vitale skaperkraften i The Colors Turned
Red. Han har skrevet samtlige låter på denne plata - og han skriver godt!
Bortsett fra åpningslåta, singelen, som jeg kjenner godt allerede, så
bruker de fleste låtene mange runder i spilleren på å fortelle lytteren at
de er verdt repetert lytting. Jeg har nå spilt denne plata et utall
ganger, og har kommet langt forbi den fasen hvor plata først høres bra ut,
men ender som støvsamler etter en tid. Larsen har skrevet låter til denne
plata som smyger seg under huden din og forblir der. Arrangementene er
også utsøkte og smarte, og en rekke gjestemusikere er med som krydder på
en rett som utfordrer smaksløkene på mange måter. Her finner du innslag
med eksotiske instrumenter som tuba, fløyte, bariton-sax, trombone, tenor
horn, tenor-sax og trompet.
Lydbildet er litt grovere enn på debutalbumet, som var en tanke for polert
for mine ører. Jeg synes fremdeles det blir for snilt, men det er ikke
irriterende. Dette er altså en høyst subjektiv betraktning, jeg liker
nemlig fuzz, støy og skrangling bedre enn pen lyd, i utgangspunktet. The
Colors Turned Red har likevel så mange andre kvaliteter at jeg ikke tenker
så mye over det, som gode låter, smarte arrangementer, og ikke minst fine
tekster, som heldigvis er trykket opp for oss. Og det handler selvsagt om
kjærlighet, som i tittellåta:
hearts never panic, only minds do
this time i'll listen to my heart
there is a spark
there is a new spark
the spark of my life
and this must be the night
Dessuten har sanger Johnny Hazard noe av den samme triste
uff-jeg-er-så-lei-meg-i-dag-pusen-min vokalen som Chris Stamey i The Db's
og Alex Chilton i Big Star hadde på de rolige låtene, som det er flere av.
Det er faktisk en glimrende miks mellom sprudlende optimistiske og
sørgelige ballader her, og det koker av soul i mye av det. Når jeg nå
først har sluppet løs referansedyret så kan jeg vel nevne at Larsen
fremdeles er inspirert av den klassiske låtskrivertradisjonen representert
ved John Lennon, Paul McCartney, Peter Skellern, Bobby Darin (med
tekstlinja "my darling clementeen" - kanskje til ære for Bobby Darin på
låt 3), Burt Bacharach og Bryan Ferry, men også nyere britisk pop, eller
britpop om du vil, som Pulp og Auteurs. Haugesunderne tar også små
avstikkere til andre verdenshjørner, når de ligner på Crowded House fra
down under, spesielt orgelspillet til Hansen er Crowded House-aktig.
Det vil forundre meg mye om ikke flere av disse låtene får massivt med
radiotid, plata viser seg nemlig å være breddfull med hitlåter, som "Everybody's
lost it (so why don't we)", "I saw her again last night", "Grab her while
you can" (med åpningsriff ala Strokes faktisk) og låta som garantert er
dedikert til John Lennon's kjære kvinne, Yoko Ono, nemlig låta "Dear "yoko"".
someday they will like you
someday they will learn
that i'm not a fool
and you are not uncool
they say "yoko ono"
though they got no clue
of how you turn me on
cause you're the only one
you are the only one for me
Men min favoritt i øyeblikket, en låt jeg spiller om att og om att og om
att igjen som Alf Prøysen ville sagt det, er aldeles nydelige "Heartstrings
& bygones". Du verden så vakker låt, med et deilig sugende bassriff,
sprakegitar på de rette stedene, og en Johnny Hazard som gjør alt ut av
Larsens utrolige poplåt. Litt ut i låta drar Larsen til med litt skeiv
gitar i beste Pavement-stil. Og når et organisk og ranglende orgel setter
i gang er denne mannen solgt.
Det tok meg lang tid å komme dit også, men nå forstår jeg hvorfor The
Colors Turned Red har brukt 18 år på denne skiva. En godt brukt
ferie!
Rock Engh Roll 23 mars 2006 |
The Colors
Turned Red
All the way up
CCAP/This
is
Promosingel
-
2006
Rock Engh Roll 28
januar 2006 |
Anmeldelse:
Haakon Larsen og de andre
pophodene i Haugesundsbandet The Colors Turned Red (TCTR) har bestemt seg
for å gi ut sitt vanskelige andrealbum. Det første kom ut i 1988. Jada,
det første kom ut i 1988. Slippdato er satt til 13 mars 2006. Skal vi
se...det blir 18 år mellom album en og to. Det har vært lange år for de
som mente "The Colors turned red" var et gnistrende godt popalbum på
slutten av 80-tallet, og det var endel faktisk. Plata ble møtt med
ovasjoner, kanskje spesielt fordi det endelig var noen som lagde god norsk
pop med engelske tekster.
Bandet våknet fra dvalen i løpet av fjoråret, og leverte en aldeles
nydelig ep sommerstid, "Summer ep" het den. Det har jo ligget i lufta at
det ville komme noe mer. Man stopper ikke en gammel låtsnekker og
entertainer fra å spise jordbær med fløte når smaksløkene har begynt å
fungere igjen etter år med mat inntatt i tablettform. Kanskje ikke så
veldig godt eksempel, men du skjønner sikkert hva jeg mener.
Som en lekkerbisken før albumet slipper de en promosingel. Låta heter "All
the way up" og er spilt inn på Lydloftet i Ølen sommeren 2005, og den
sirkulerer allerede flittig på radioen. Jeg har spilt debutalbumet noen
ganger i det siste, et album herr Larsen var så elskverdig å sende meg på
vinyl etter omtalen av "Summer ep". Men la meg si det slik: jeg synes
dagens utgave av TCTR er lettere å høre på enn 80-talls utgaven. Det har
mye med lyd å gjøre. 80-talls utgaven ble hårstrået for glatt etter min
smak, men pop er noe Larsen kan, det er noe han kan særdeles godt. Det
viste han med låter som "Can't get over" fra nettopp 88-albumet. Og
fjorårets ep var et overflødighetshorn fra Larsens side, flotte poplåter
renner ut av han etter mange år med et innestengt behov etter å skrive
klassisk pop. Det lover godt for albumet som kommer, og det gjør også låta
"All the way up".
TCTR har blitt eldre, de har sikkert lagt på seg noen kilo, de har fått
mer livserfaring, er klokere, og mer selvsikre. Dette har de overført til
musikken. Promosingelen er moden pop, klassisk pop. Lydbildet har en fylde
som en god gammel rødvin. Låta har en dybde som ikke 88-utgaven hadde, men
er samtidig frisk som en nyåpnet colaboks. Haakon Larsens store force er
hans evne til å flette inn smarte hooks og lekre detaljer i
arrangementene. Det er slett ikke nyskapende, men det er heller ikke
hjemmelagde kjøttkaker. Låta har blitt pusset opp utover høsten, med
kledelig vokal, kor og finesser. Synes det minner litt om det britiske
bandet Pulp, i en sofistikert solskinnsutkledning. Nå kan vi bare glede
oss til albumet kommer. |
The Colors
Turned Red
Summer Ep
CCAP
Ep
-
2005
 |
The Colors Turned Red:
Johnny Hazard, vokal, gitar
-
Haakon Larsen, gitar
-
Bengt Hansen, keyboards, kor
-
Morten Jackman, trommer
-
Ketil Torgersen, bass
Genre:
Norsk
Pop
-
Powerpop
Låter: New California
-
Summer single
-
Fair enough
-
Lyn
I Rockeweb:
Ep-lista 2005
-
Not just another X-mas album
|
Jeg er dessverre ikke den
heldige eier av Lp-plata "The Colors turned red" med The Color Turned Red
fra 1988. Plata fikk en fantastisk mottagelse fra norske
musikkjournalister som fikk grus i nesa av beundring for denne
Haugesundgjengen som beviste at man kunne lage god norsk gitarpop på
engelsk også her hjemme. Albumet lå 4 uker på VG-lista og ble solgt i 4500
ex på tross av dårlig oppfølging av et plateselskap i krise. En remastret
nyutgivelse i dag på cd og vinyl vil nok minst tredoble salget.
The Colors Turned Red het først Im Nebel, og ble startet opp i Haugesund i
1982. I 1986 skiftet de navn, og daværende bassist Ove Fiskaaen, alias
Clem Hoot, ble på samme tid byttet ut med Kjetil Torgersen. Besetningen
har vært den samme fra 1986 til bandet gikk i oppløsning i desember 1988,
kun et halvt år etter at debutplata ble gitt ut. Så, under julekonserten i
Haugesund i fjor fikk folket oppleve tidenes norske powerpop-comeback. Det
nyrevitaliserte bandet er også med på CCAPs juleplate, forøvrig anmeldt
her i Rockeweb. Og la oss håpe det var omtalen i Rockeweb av den juleplata
som var gnisten som tente The Colors Turned Red til å lage en sommer-ep,
he he.
Denne sommerplata, som selvfølgelig har fått tittelen "Summer-ep", virker
å være et overflødighetshorn fra en gjeng som har det bra, er glade, og
som ønsker å gjøre andre glade. Åpningslåta, den forførerisk nydelige "New
California", er blant de flotteste norske poplåter som er skrevet.
Låtskriver og gitarist Haakon Larsen har satt den gode melodi i sentrum og
serverer oss klassisk pop i beste Brian Wilson, Burt Bacharach og Paul
McCartney-ånd. I tillegg er The Colors Turned Red innhyllet i hypnotiske
dufter fra de skotske powerpop-guruene i Teenage Fanclub, og Larsen har nok
også lyttet mye på Jeff Tweedy's Wilco. Lurer forøvrig på om Larsen har
ruget på dette siden slutten av 80-tallet eller om det er noe han har
skrevet i vinter?
Neste låt, tittellåta, er sannelig ikke dårligere. Låta er en hymne til
den norske sommeren, slike somre med 30 varmegrader, når lufta står
stille, damer sprader rundt med iskrem i hånda og et smil på lur til
flørtende single menn som ikke vet hvor de skal plassere blikket.
Et piano skaper en atmosfære og en rytme som er genial i all sin enkelhet,
i tråd med klassisk låtskrivertradisjon - Elton John kunne ikke gjort det
bedre på sin flotte "Goodbye yellow brick road"-plate, eller Billy Joel på
sin "Leningrad". Og sjekk teksten:
"Hey! it' summer again & i'm single"
"Take a look at me now - hey! It's summer & ooh i'm single"
"Staying out in the sun - staying out & i'm feeling funky"
De to første låtene er perfekte. Den tredje, "Fair enough", er også
briljant, men den er mykere og lettere, en slags hvit soulpop-låt. Minner
meg om mye britisk 80-talls-pop, og ting som The Beautiful South og Prefab
Sprout, men også om The La's, The Smiths, XTC, Crowded House, Lloyd Cole & the Commotions, Squeeze
eller en lettere soulutgave av Steely Dan. Selv om
låta kanskje blir litt i glatteste laget for meg, spesielt vokalen, så
skal Larsen ha honnør for fin melodi og tekst. På siste låta,
"Lyn", er vi på Beach Boys'-sandstrender, med typisk Wilson-koring og surferefreng.
Igjen en stor låt.
Et bedre comeback ville knapt vært mulig. Alle de fire låtene på denne
ep-en vil sannsynligvis bli radiofavoritter i all fremtid for noen og
kanskje landeplager for andre. The Colors Turned Red er gjenforent og har
slått til med tidenes sommerlåt x 4.
Rock Engh Roll 14 juli
2005 |
|
