Hovedside

Endelig er tida overmoden for å recensere selveste plomma i det tyske Electrohaschegget, selveste Mercedes Benz-bandet innen europeisk stonerrock, med selveste Elektrohaschbossen himself som elektrisk og akustisk gitarist, hovedgauler, låtskriver og drivkraft i selveste Colour Haze, et band som året før denne selvtitulerte utgivelsen "Colour Haze" ga ut kolossale "Los sounds de krauts" til himmelstormende euforiske utbrudd hos stonergale på begge sider av Atlanteren.

Da jeg fikk denne etter hvert så berømte og uimotståelige flatpakka pakka fra Elektrohasch fant jeg fort ut at Stefan Koglek i Elektrohasch og Stefan Koglek i Colour Haze var en og samme person. Så jeg hørte på hans egen plate først, selvsagt. Det jeg hørte var så bra at jeg måtte vente til alle de andre skivene i pakka var recensert for å ha noe å måle opp mot før jeg begynte å knote ned noen fornuftige ord om "Colour Haze", den foreløpig siste kanonkula i Kogleks arsenal, utgitt seinsommers 2004 og innspilt analogt i et særdeles rått og flott studio i Hannover; forøvrig første albumet som har fått den lyden Colour Haze må og vil ha, lyd som er en gjenskapelse, eller et ekko om du vil, av det man fant på plater med Cream, Jimi Hendrix, Sir Lord Baltimore, Grand Funk Railroad og andre powertrioer fra slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet som Koglek og hans kumpaner er solid inspirert av, og la meg også nevne band som Free, Blue Cheer, Black Sabbath og Led Zeppelin i samme åndedrag, selv om disse ikke var trioer.

Men Colour Haze, som består av medlemmer som alle er født mellom 1968 og 1974, spiller ikke samme type musikk som disse nevnte artister, selv om raspende bluesrock og primitiv psykedelisk hardrock ligger og brummer og skraller olmt i kjelleretasjen i huset der Colour Haze har leid en hybel i etasjen under norske Motorpsycho. Neida, Koglek og co. har gjennom utallige år med gitar på brøstet og trommestikker planta i nevene gjennom flere konstellasjoner funnet sin helt egne stil, som ikke bare er særpreget innen metal generelt, men også innen subgenren stonerrock. Ja, artistene som holder til hos Elektrohasch er alle avante i sitt utrykk, og trioen til Koglek er mora til dem alle.

Colour Haze har gitt ut 7 album, hvis jeg har kontroll på matematikken her, og med dette nye albumet gjør de et kenguruhopp i selvutviklende retning. Hvorvidt bandet breaker internasjonalt utenfor stonerrockens smale rom gjenstår å se, men kvalitetsmessig gjør de det som er mulig å gjøre riktig: Kogleks nye komposisjoner er kraftplugger med feite deilige romlende understell plassert over voldsomme energiutladninger av noen riff og med et nyoverhalt vokalarbeid av Koglek selv. På toppen av dette kommer en en hel underskog av lekre detaljer, og vi snakker varmt om gjestemusisering over en lav sko fra Kogleks venner, og tangentinnspill som gjør seg selv i rojale selskap hvor folk har blått blod, og sjefen sjøl har også finjustert sin akustiske gitar som smelter fint inn sammen med det tunge og episke stonergroovet. Før jeg skriver litt om selve låtene kan jeg smått nevne at hele plata er dynket i en herlig funky, bluesfarget og jazzinfluert setting hvor det psykedeliske aspektet er deilig påtrengende i hver lille nerve og tone i musikken.

"Mountain" starter opp moroa med et langsomt brøl og blir utover i låta en oppvisning i eminent gitarspill av Koglek. Han veksler mellom intrikate gitarsoloer og dype riff og vi er hypnotisert. Spesielt er vi satt ut av spill under midtpartiet, som må være tidenes mest ultrasuggererende og dynamiske stonerlevering. "Tao nr. 43" er en bearbeidelse av Te Ching vers 43, og den starter som en flau vind før den brutalt omformer seg til et gigantisk uvær. Midt inni, i orkanens sentrum, er det stille, så braker det løs igjen. På "Did el it" viser Koglek seg som en visjonær fingerspillende gitarist. Låta går i en uvanlig takt og har en småsurrelistisk teatral rytme, den er uhyre snodig. Låta "Love" holder ut i over 9 minutter, en gitarjam fra urskogen, hvor han til fulle får vist sin blues og jazzpåvirkning. Deretter forandrer plata seg fra en relativt lettkjennelig stonergraut, til et psykedelisk og vakkert akustisk eventyr fylt med tristesse, videre til et avant ragnarokk som varer i over 22 minutter, hvor venner kommer på besøk.

Disse vennene er for eksempel Christian M. Hawallak, ukjent for meg, men han bidrar med den største selvfølge med sitt wurlitzer el-piano på Kogleks akustiske perle, "Solitude". På nevnte ragnarokk, med den fredfulle hippietittelen, "Peace, brothers & sisters!", dukker ingen ringere enn Dave Schmidt opp, kjent fra blant annet Sula Bassana, tidligere anmeldt i denne weben, med sin VCS-3 synthesizer. Så avsluttes verket av "Flowers", som har den samme hypnotiske effekten på oss som de andre forløperne hadde. Låta bygges opp lag for lag og det føles deilig å kunne demontere lydbildet for å smake på hver detalj. I denne låta er jammen tromminga essensiell, der den tidvis går i militær marsjtakt, eller hvordan akustisk og elektrisk gitar spinnes rundt hverandre i symbiose med fintfølende basspill.

Denne plata vil i mitt hus heretter bare gå under tilnavnet giganten.

Rock Engh Roll 7 desember 2005