Hovedside

Syv år etter oppløsningen er en av rockens tøffeste damer, Johnette Napolitano tilbake med et av LA-rockens mest elskede alternative rockbands. Og som ikke det er nok - det er originalbesetningen, med James A. Mankey og Harry Rushakoff som i fjor sommer bestemte seg for å ta en reunion. Og takk for det! Group therapy er litt av et comeback. Faktisk vil jeg si at dette er gruppas beste album - to date! Og det er strengt tatt mer enn hva man kan forlange av et band som har hatt pause i 7 lange...Jeg faller i staver over enkelte av låtene allerede ved første lytt.

Concrete Blonde har laget 12 nye låter, men samtidig tatt med en tråd fra det meste de har holdt på med. Det er umiskjennelig Concrete Blonde hele veien, og det er ingen sjokkartede opplevelser - bare ren lise for øret - enten du liker de sarte øyeblikkene og de melankolske balladene med røffe hjørner - eller dersom du vil ha de stygge gitarene som skingrer i vei bak en perfekt låt. Skiva er ikke så sint som Mexican moon var på det sinteste, men er uten de to svakeste punktene. Det skremmende er at plata blir bedre for hver eneste lytt. Der du forventer det svake punkt, trekker du deg ved neste lytt. Er det en av skiva højdare?

Vel - hva er det vi får? Åpningslåta er mer neddempet enn vi er vant til på Concretes plater. Men den umiskjennelige hvalstøygitaren er der etter få sekunder. Etter halvannet minutt forstår du - låta er større enn du trodde. Ved avslutningen innser du at nok en gang fades en låt for tidlig - eller er det bare du som ikke får nok... Med smilet på plass skal vi med låt nummer to til mindre hyggelige landskap, med mindre du elsker det tette og suggererende Concrete Blonde. Jeg er solgt på åpningsriffet av Violent. Allerede ved oppladingen til refrenget er jeg forelsket.

Every nerve & every cell they gotta fight to stay alive and well
I'm in a world of screaming discontent
screaming metal & burning rubber
always shoving & raping & cursing each other
exploding into violence.

Det slår meg allerede; Dette er en plate jeg kommer til å slite mye i 2002 og årene som kommer. Johnettes stemme har ikke tapt seg en millimeter. De siste sju åra er tilbrakt med å skrive låter! Så kommer den herligeste gitarsolo før et av Concrete Blondes umiskjennelige mellomspill før riffa tar låta sine nesten 7 minutter i mål. Etter å ha tatt meg i å være enig - I want violence! - tenker jeg skremt på fortsettelsen. Det KAN jo ikke være like bra. Det nedtones og When I was a fool er et hyggelig bekjentskap som i løpet av få minutter vokser inn i himmelen med et sinnsykt deilig riff og klimaks, og Johnette-vokal på det mest raspete og stygge - som vi elsker.

Og slik fortsetter det. Gjennom plata gir Concrete Blonde et pent bilde av hvilken genial låtskriver Johnette er. Hun gir publikum det de vil ha ved et comeback, enten det er den tette pønkaktige beaten du er ute etter, den mexikanske flørtingen, eller den ska-aktige reaggaerocken eller den sentimentale ballade som aldri er i nærheten av å falle i balledehullene vi altfor ofte opplever andre går i. Eller den styggeste alternative rocklåta - som du allikevel elsker etter tredje lytt. Eller ensomhetsballaden som alle ikke fans faller for umiddelbart, og som Melissa Etheridge ville ha blitt hetero for.

Tekstene er av den typen som sitter så skarpt at hvis du selv hadde skrevet dem, ville du ha følt du hadde skrevet tidenes tekst. Låttoppene er muligens ikke så høye som du er vant til, men totalen er overveldende. Det slår meg - bandet blir jo bedre og bedre for hvert album. Tenk om det hadde vært slik ellers i rockverdenen!!!! Skal du ha en av årets skiver, og kanskje den beste crossoverrockplata i år er det trist å melde at den kom allerede i det vi begynt den tredje uka i det nye året. Det er møteplikt når bandet kommer for å dra sin gjenkjennelseslåt "It'll chew you up and spit you out (Still in Hollywood)" på sin bebudede Europaturné i sommer. Jaggu blir det ikke sommer i år også!!!! Ifjor var det Wynn som slo til. Iår er det jaggu en av hans nærmeste musikalske bekjentskaper.

Oj 5 februar 2002