Martin Cornel
Moriah
MTG Music
Cd
-
2008 -
På
MySpace
 
Rock Engh Roll 11 nov. 2008 |
Anmeldelse: Martin
Cornel kommer fra Bjørheimsbygd i Rogaland, men holder nå til i Oslo.
Martin Cornel er et artistnavn, vet ikke hva han egentlig heter, men det
kan vel være det samme da han egentlig vil hete Martin Cornel, og denne
artisten har gitt ut to ep-er tidligere, "Abandoned" og "People at the
gate", i tillegg har han laget filmmusikken til "Loop" og Dimitris spor".
Musikken hans har også blitt brukt flittig av NRK og TV2, og han har fått
fine tilbakemeldinger på skapertrangen sin.
Det er derfor et etterlengtet album Cornel nå gir ut med "Moriah". Martin
har en stemme som ligner på storheter som Thom Yorke og Jeff Buckley, du
vet de gutta med den tårevåte sutrestemmen som knekker på de rette stedene
og som etterlater deg som et vrak i sofaen med et tørkle i hånda og
snufsete nese de gangene de synger en låt som treffer et sårt punkt hos
deg. Med den stemmen, og med tekster om menneskets
søk etter håp, mening og sinnets kamp for freden som et gjennomgående tema
for lyrikken, så kan det vel ikke gå galt for denne talentfulle
rogalendingen?
Jeg skal ikke holde deg på pinebenken for lenge, for neida, det går ikke
galt, men like flink til å synge og til å lage låter som nevnte herrer er
han ikke, men hvor mange er egentlig det? Jeg personlig er kjempefornøyd
med at "Moriah" er en fin plate, med mange fine melodier, varme
stemninger, og en og annen sutrete vokal som sklir rett inn hos meg, selv
om jeg er veldig klar over at mange begynner å bli lei av disse
melankolske sutrepavene nå. Det artige med Martin Cornel er jo at det er
på de mest sutrete poplåtene han treffer best med melodisnekringen, da får
han brukt stemmen sin til å vikle seg inn i nervereseptorene dine og
plasserer noen ladede følelsesprotoner der de gjør mest skade, i
sjelslivet ditt. Resultatet er at du får lyst til å spille plata en gang
til, og igjen - dårlig gjort Martin!
De to første låtene på plata er strålende popballader. De heter "Dwell
with me" og "Lou". Ikke fortell meg at Martin ikke visste hva han gjorde
da han plasserte de først. Du blir veldig nysgjerrig på resten også. Men
resten er ikke så bra, sånn umiddelbart, men flere av låtene vokser
veldig, og Martin vil klart lide under at mange anmeldere har kronisk
dårlig tid og deadline som må rekkes for enhver pris. Bruk litt tid på
denne så finner du mer lørdagsgodteri, hør bare på "C-ash", som starter
som Radiohead og slutter som en ekstatisk Jeff Buckley, eller smektende
vakre "Day after yesterday" som bygger seg opp så elegant mot et nydelig
refreng.
Fine saker altså, og til mer man hører på dette til flere låter kommer det
ut av skapet for å si titt tei, jeg er fin jeg også. Joda, det ligner
veldig på Jeff Buckley til tider, men at det faktisk finnes vokalister her
hjemme som gjør det velger jeg å se på som positivt. Kanskje han til og
med klarer å få flere til å oppdage sin døde mester. Misforstå ikke,
Martin lager flotte låter han også, sjekk ut følsomme "Boat trip", som
tenner som en plugg litt ut i låta og rocker hardere enn godt er for de
som trodde Martin bare var en ballademaker. Når han avslutter med platas
eneste cover, den fine U2-låta "All i want is you", har han bestått
eksamen med god margin. |
