Cross
The Thrill of
nothingness
Progress Records
Cd
-
2009 -
MySpace
 
Rock Engh Roll 7 november 2009 |
Anmeldelse:
Det svenske Stockholm-baserte progressive rockebandet Cross er for
veteraner å regne. De ga ut sin første skive, "Uncovered heart", i 1988,
og har fortsatt med å gi ut progplater med ujevne mellomrom helt frem til
og med 2004, da bandets leder, Hansi Cross, fikk store problemer med
hørselen. Cross led av hørselstap og tinnitus, og det delvis ferdiggjorte
albumet "The Trill of nothingness" måtte settes på vent. Cross kunne ikke
høre på musikk overhodet for han var i tillegg overfølsom for selv de
svakeste lyder. Heldigvis ble han bra igjen etter behandling, og 2 år
forsinket slippes nå albumet på den svenske proglabelen Progress Records.
Hansi Cross er krumtappen i bandet, og spiller gitar, synger hovedvokal og
gjør noe keyboardarbeid; andre i bandet er Göran Johnsson på keyboard og
tamburin, Lollo Andersson på bass, Tomas Hjort på trommer; i tillegg har
de med noen gjester som supplerer lydbildet, som Bruno Edling på vokal,
Tomas Bodin på mini moog og Kent Kroon på akustisk gitar. Jeg har ikke
hørt bandets tidligere skiver, men i følge informerte kilder skal denne
nye plata være en logisk fortsettelse videre fra "Secrets" i år 2000 og "Playgrounds"
i år 2004.
En skal ikke sammenligne med de beste alltid, de fleste blir små i forhold
til progens pionerer som The Mothers Of Invention, The Beatles, King
Crimson, Pink Floyd, Yes osv, men det ligger i sakens natur at hvis man
kaller seg for et progband så bør musikken være progressiv. Oftere og
oftere dukker det opp progband som sjeldnere og sjeldnere presenterer noe
spennende og uforutsigbart. Lydbildet er ofte basert på Genesis sin
80-talls periode, hvor miksinga er strømlinjeforma og fattig på auditive
utfordringer, men der Genesis var overveiende melodiske mangler de fleste
nye band nettopp dette aspektet. Det er like interessant å høre på som å se på stillestående
vann som tørker i en bøtte.
Nå tror du kanskje Cross er et sånt band, men jeg vil ikke automatisk si
at de er det. De er sånn litt for ofte, men de glimter også til i
perioder, og leverer et lite knippe progrock-suiter som står delvis til
godkjent, men det er bare ett spor som skiller seg ut som særdeles bra.
Bandet påstår å ha en noe mer 70-talls lydende produksjon enn de forrige
platene. Det kan så være. Det skarpe og til tider mesterlige gitarspillet
av sjefen sjøl, mr. Hansi Cross, er en studie verdt for gitarelskere, men
det resterende lydbildet er som skøyteis, og minst like kald, og spesielt
synthene er dominert av kjølige 80-talls lyder. Vokalen er vel heller ikke
noe spes å skryte av på denne plata.
Jeg synes altså soundet er for snilt, dvelende og syntetisk, igjen, noe
som går igjen på altfor mange progskiver om dagen. Dessuten er det uhyre
vanskelig å lage gode progplater, og da ikke nødvendigvis sammenlignet med
de artistene jeg nevnte tidlig i omtalen, men sammenlignet med det man
selv definerer som god musikk, som en lytter, som en lytter som ofte er
alene i rommet sammen med musikken, med ingen steder å gjemme seg. Støy er
pr. definisjon en uønsket lydkilde. Det betyr at musikk som er dårlig kan
oppfattes som støy, selv om den er snill som et lam. Støy for meg behøver
ikke være støy for deg, for alle har forskjellig smak.
Etter min smak er det derfor bare en enkelt suite på denne plata som kan
klassifiseres som godkjent progrock, og det er en ganske fenomenal en
også, nemlig "Giganticus Magnificus". Der har de finni et progriff som
duger, og et mektig brus dundrer gjennom rommet som en flodbølge,
akkompagnert av en brautende sologitar, og et komp som lever i beste
velgående etter flere låter der man måtte lytte godt etter for å finne
det. Fra å være en slags B-utgave av 80-talls Genesis eller Yes er de på
den låta i det minste en instrumental B-utgave av noe av det Pink Floyd
holdt på med på "The Wall".
"The Thrill of nothingness" henter ikke frem de store ovasjonene hos denne
lytteren, musikken bare er tilstede i rommet, ufarlig og pen, og den er
også like stillestående som blomstervasene i vinduskarmen. Men det er
laget mange plater som er mye dårligere enn denne, plater som er så
dårlige at de irriterer, men denne plata irriterer ikke, den engasjerer
egentlig ikke i det hele tatt, det er det største problemet med denne
plata. |
