D.F.A.
4th
Monjune
Records
Cd
-
2008 -
På
MySpace
 
Rock Engh Roll 22 mai 2009 |
Anmeldelse: D.F.A.
(Duty Free Area) er en italiensk progressiv jazzrock/fusion-kvartett fra
Verona som ble dannet på 90-tallet. Bandet er nå ute med sitt fjerde
album, inkludert et livealbum som har fått enestående kritikker og
radiospilling i 40 land. D.F.A. regnes for å være det beste italienske
progressive bandet på 30 år. At det gis ut på New York-baserte Monjune
Records er derfor ingen overraskelse. Monjune Records støvsuger planeten
for de beste bandene innen dette musikksegmentet og utgivelser på den
labelen er av svært høy kvalitet. Kjøp uhørt hvis du liker denne type
musikk.
D.F.A. består av Alberto De Grandis på trommer og perkusjon; Alberto
Bonomi på tangenter, deriblant et Hammond A-1oo orgel som låter helt
grandiost; Silvio Minelli på elektriske gitarer og Luca Baldassari på
bass. Som spesielle gjester hører vi damekoret Andhira, som synger på
avslutningslåta, og Zoltan Scabo på cello samt Maria Vicentini på violin
og viola.
"4th" er altså bandets fjerde, men det er likevel snart 10 år siden det
kom en plate med nytt materiale fra Verona-bandet. De to første platene
kom ut i 1997 og 1999, så kom liveplata i 2001, og nå altså "4th". Kan
også nevne at de to første platene er remastret og gitt ut på nytt med
bonusspor under navnet "Kaleidoscope" i 2007. En plate som bør være
lettere å få tak i for oss nordboere enn de andre skivene.
Så later vi nå som om du har tenkt å høre på skiva. Trykk på start, skru
opp volumet, legg deg på sofaen og lukk igjen øynene. Musikken som møter
deg er så glimrende utført at du ikke klarer å røre deg før plata er
ferdig sånn cirka 70 minutter seinere. Gruppa mixmaxer progrock, jazz,
jazzrock og fusion sammen til en sjeldent smakfull røre. Ingenting er vel
umulig, men å skape revolusjonerende musikk innen denne genren hvor det
aller meste er gjort av de aller beste er en utfordring som få tør å prøve
på. D.F.A. prøver heller ikke på det, men de skriver komposisjoner som er
bortimot perfekt skrevet og perfekt fremført.
Er du fan av artister som Frank Zappa, Steve Vai, Joe Satriani, John
Scofield, Soft Machine, Miles Davis ("Bitches brew", King Crimson, Yes,
Van Der Graaf Generator, Pink Floyd, Mahavishnu Orchestra, Weather Report,
Pat Metheny, vår egen Terje Rypdal og andre store navn som har plaska i
samme dammen, så gjør du lurt i å sjekke opp "4th". Samspillet er superb
tvers gjennom, men sologitaren til Silvio Minella utmerker seg spesielt,
med sine sylskarpe David Gilmour gitarworkouts og progressive
gitarakkorder som bygger seg opp til de store klimaks hvor det hele nesten
ender opp i hardrockens verden. Det samme gjør organisten Alberto Bonomi,
med sine mange og lange orgelutblåsninger. Åpningslåta "Baltasaurus", som
tikker inn på drøye 14 minutter er en perle, det samme er "Vietato
generalizzare", og platas lengste spor, nesten 19 minutter lange "Mosoq
runa".
Bortsett fra litt vokal koring på "The Mirror" av trommis Alberto De
Grandis, som også er hovedarkitekten bak de fleste låtene sammen med
Bonomi, så får vi over 60 minutter med instrumentalmusikk, før siste låta,
"La Ballata de s'isposa 'e mannori" slipper fri. Den skiller seg radikalt
fra de andre av to årsaker, den er usannsynlig fengende til denne type
musikk å være, og den er vokalbasert. D.F.A. har for anledningen leid inn
damekoret Andhira, og vi får flerstemt sang og kor som setter seg rett i
hjertet og blir sittende. En helt genuint vakker låt i utgangspunktet, som
blir enda bedre av at en kvartett som har spilt sammen siden fødselen
løfter låta opp i en høyere enhet med sitt telepatiske samspill.
"4th" er sannsynligvis den beste progressive rockeutgivelsen i 2008,
skriver den avholdte musikkskribenten Aymeric Leroy, som får støtte for
sitt syn av en lang rekke mesterskribenter verden rundt, og akkurat nå har
jeg ikke så mange gode argumenter som kan motsi den påstanden, om jeg noen
gang vil få det, for denne plata er storslagen og mektig. |
