Jan Dahlen & The
Shotgun Riders
Love and
affection
Mudi/JaDa
Music
Cd
-
2006
Rock Engh Roll 24 mars 2007 |
Anmeldelse:
Jan Dahlen er en av de virkelige country-veteranene i hjemlandet sitt,
altså Norge. På den tida jeg fløy rundt kanon dritings uten mål og mening
i et eller annet samfunnshus i nærmeste bygd, for omtrent 25 år siden, var
det nettopp folk som Dahlen og hans Shotgun Riders som sørget for godlyden
fra scenen. Jeg kan ikke huske at jeg så dem noengang, men var du på Club
7 i Oslo den 2. september 1983 er det gode muligheter for at du fikk være
med på det som er regnet for å være en av de beste norske
countrykonsertene i manns minne her hjemme. Konserten ble spilt inn og ble
gitt ut som "Dirty denims and hungry hearts".
Referansene satt løst på den tida og man sammenlignet Dahlens hagleryttere
med Neil Young og artister innenfor outlawcountry. Dahlen, som kom fra
Kristiansund til Oslo på 70-tallet sammen med selveste Lynni Treekrem,
ville kanskje være Norges svar på Gram Parsons. Jeg har ikke hørt de gamle
innspillingene hans, så jeg aner ikke om han lignet på sine
inspirasjonskilder. Derimot vet jeg hva jeg mener om den nye plata han har
gitt ut. Hvis du leser videre får du greie på det.
"Love and affection" er et nytt album, men egentlig er det ikke et nytt
album. Etter Shotgun Riders opptur på midten av 80-tallet har Dahlen gitt
ut få skiver, det har blitt med et par soloalbum. "Hillbilly touch" ble
spelemannsnominert og er nok en fin plate. "Mitt bæste før dæ" ble sunget
på norsk og ble nok ikke like godt mottatt. Årene går og nå er han ute med
det jeg vil kalle et samlealbum. Samtlige 11 låter er skrevet i tidsrommet
1984 og 2005, men de har fått ny lyddrakt for anledningen. Den eneste låta
Dahlen ikke har skrevet selv er "Shotgun rider", som visstnok dukker opp
her for første gang i en studioversjon - etter 25 år.
Jeg digger jo outlawcountry, Neil Young og Gram Parsons, og Shotgun Riders
var nok en gang i tiden et rått og følsomt countryorkester, men denne
innspillingen har såpass glatt lyd at den har blitt helt motstandsløs.
Låtene er fine de, spesielt "My progeny", som er en ordentlig tåresviske -
og som har platas eneste ordentlige gitarsolo; og ikke minst "Single in
the rain", som er en skikkelig godbit med flott tekst som mange vil
identifisere seg med - so it happens again, like so many times before,
i'm single in the rain, synger Dahlen, og "Perhaps", som har en enda
artigere tekst, og som også sikkert handler om Dahlens kjærlighetsbravader
må vite.
Så problemet er ikke låtene, men lydbildet. Dette har blitt perfekt NRK
P1-formiddagsmusikk, lastebilmusikk, veikromusikk og snillistisk country
for de som ikke liker musikk som skraper litt i øret eller utfordrer, og
derfor melder jeg meg ut. Men Shotgun Riders er skrevet inn i historien
fra før så det gjør ikke noe. God musikk går aldri ut på dato. Hopp over
denne utgaven av Shotgun Riders. |
