Nic Dalton with The Gloomchasers Orchestra
Home Of The Big Regret
Best Unbeaten Brother
Lp
-
2005
  |
I Norge er nok Nic Dalton
mest kjent som bassisten i fantastiske The Lemonheads fra og med albumet "Come
om feel the Lemonheads" i 1993, hvor han var medlem sammen med blant andre
vokalunikumet Evan Dando, men for folk som har bodd og fortsatt bor i
Morongla, Australia vil han nok være kjent for litt av hvert, avhengig av
hvem du spør.
Mister Dalton bodde i Morongla i fem år, et veikryss på veien mot Sydney,
med 40 innbyggere, og hadde det sikkert fint der, helt til hans kjære Lucy
Lehmann forlot han. Han forandret da vegskiltet inn til Morongla fra 40
til 39 og kalte Morongla for "The Home Of The Big Regret" - tittelen på
hans andre soloplate. Den første, "Romolo", kom forøvrig ut i 1998 og
besto av en samling låter fra 1986-88 som var spilt inn på en 4-spors
opptaker.
Dalton hadde lenge hatt lyst til å lage en ordentlig soloplate, og etter
en gjennomgang av hvilke låter han kunne bruke på skiva si fant han ut at
de mest brukbare var skrevet av eller co-skrevet med hans elskede Lucy.
Dalton så ingen annen utveg enn å ta kontakt med gamlekjæresten igjen, de
var heldigvis fortsatt venner, og alle låtene handlet om forholdet deres,
så det var naturlig at hun ble med. De lagde noen låter til også slik at
albumet til slutt telte 13 låter, som alle ga alle lytterne et dypdykk inn
i livet til Lucy og Nic, i en tid da ikke alt var rosenrødt. Det har
tekstmessig blitt en varm og lun plate, om enn ikke spesielt oppmuntrende
og lystig.
Plata skulle egentlig blitt helelektrisk, med elgitarer, keyboards og
rocketrommer i et psykedelisk landskap, men livet på gården i ødemarka i
Australia fikk Nic på andre tanker. Han byttet ut casio-orgel og fuzzpedal
med mandolin, banjo og strykere. En annen grunn til at han gjorde dette
var også at låtene til Lucy lente seg mer mot country og bluegrass enn
rock og pop. Så hva var vel et mer naturlig valg enn å bruke Australias
mest kjente bluegrassorkester som backingband? Navnet er The Gloomchasers
Orchestra, som består av minst ett dusin medlemmer, på alt fra cello og
strykere til nevnte banjo, mandolin og kubjeller.
Plata ble spilt inn mellom juli og november i 2004, i et ønsket
sein-60-talls countrypop-lydbilde, hvor alle låtene er ikledd samme type
instrumentasjon, og hvor en herr John Encarnacao har laget
strykerarrangement til hver og en av de 13 låtene. Vedlagt min
vinylutgave, som er gitt ut her i Norge på Best Unbeaten Brother Records,
finnes en voldsom mengde info om hvem som er med og spiller, samt fotos av
de som spiller, Home Of The Big Regret, Lucy ridende på hest, Lucy med sin
akustiske gitar, Nic med sin akustiske gitar stående foran en diger silo,
og landskapet forøvrig i den Australske ødemarka. Det er masse godstemning
her, og jeg følte i starten at selve plata ville vokse seg meget bra også.
Jeg brukte litt tid på å bli vant til det noe uvanlige lydbildet, og ble
kanskje litt lurt av at jeg etter et par-tre gjennomlyttinger fikk veldig
sansen for første låta på plata, "There's nobody coming home". Jeg fant
visse likhetstrekk med andre fine australske band som The Triffids og The
Church, og ikke minst britiske Belle & Sebastian, og jeg tenkte mens jeg
lyttet på plata at det kunne vært et av disse banda med en annen
instrumentering. Men det ble jo rein fantasi, jeg må forholde meg til det
jeg hører, noe som dessverre for min del ikke ble helt som forventet i
forhold til de første gjennomhøringene. Jeg synes personlig at strykerne
skulle vært helt utelatt, for de ødelegger for de fine stundene med banjo,
mandolin og akustisk gitar. I tillegg er lydbildet litt tamt og livløst,
og vokalen til Nic er periodevis nesten anstrengende å høre på. Han har
verken en god eller særpreget stemme, og det virker som han sliter litt.
Stemmen hans ville nok passet bedre inn i et klarere rocklandskap.
Bortsett fra åpningslåta er det ikke mange låter som skiller seg positivt
ut. Ikke det at det er dårlig, og det finnes plenty med flotte
soloprestasjoner her, men låtene drukner litt i hverandre og det blir for
lite variasjon, for få gode refreng man husker, og altså: et litt slitsomt
lydbilde. Men andre som har et litt annet forhold til orkestral bluegrass
kan nok sitte igjen med et annet inntrykk enn meg. Ellers er det jo fint
med vinyl når plateomslaget er så forseggjort og lekkert som dette, og det
er ganske morsomt at plata er produsert av Vic Dallon, for Nic Dalton.
Rock Engh Roll 4 desember 2005 |
|
