Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Jeff Dalton Inc.
 Lake Superior
 Daltonium Records
Cd - 2006

Rock Engh Roll 1 april 2007		 Dalton: Jostein Berntsen, gitar, vokal - Espen Larsen, bass, vokal - Fredrik Rosland, orgel, tamburin - Fredrik Lehmann, trommer
Genre: Norsk Indierock - Lo-Fi - Poprock
 Låter: Can't you do nothing - Lake Superior - Working on it - Good - Just a nurse - I'm the sunshine - Bedtime - Enjoy the tour
 I Rockeweb: 2006
Webreferanse: Jeff Dalton - På NRK Urørt

Anmeldelse: Hm, det spørs om jeg ikke kom i skade for å skrive at Dalton kom fra Porsgrunn da jeg omtalte "It's a classic"-demoen for et langt stønn sia. Viser seg at bandet kommer fra den nærme nærme nabobyen Skien. Og det er faktisk en hårreisende stor blemme fra min side. Tidligere kunne jeg for eksempel ikke skrevet at Dalton kommer fra samme by som helter som Neperud, Dilldall Holom, Vidar Busk eller Midnight Choir, og det kan jeg fremdeles ikke gjøre, for Dalton heter ikke Dalton lenger, men Jeff Dalton Inc., selv om jeg ikke er helt sikker på om de heter Inc. til slutt der, hm.

Jeff Dalton var en av gutta i Dalton-brødrene (de teite pang pang-gutta fra Lucky Luke som var kort, halvkort, halvlang og lang), men nå er de også et band i fra Telemark, altså. De har blitt en færre da, for han derre Kittilsen er borte fra bandet, men han er ikke mer borte enn at han spiller gitar på alle kuttene på "Lake Superior". Plata er innspilt i Klyve Lydstudio i juni 2006, og miksing og produksjon har bandet selv tatt seg av, sammen med ikke ukjente Per Sælør. Herr Per har tidligere co-produsert Neperud, men enda bedre: han har vært medlem og hjelpegutt for Dilldall Holom. Jeg sier ikke mer.

Dette er på en måte debutalbumet til Daltonium. Ikke bare på en måte: det er debutalbumet - and of course i like it! Jostein Berntsens stemme tar det tid å venne seg til. Han kan minne om Neil Young, Howe Gelb (Giant Sand) og David Byrne (Talking Heads) på sitt sureste, men synger også ganske fint innimellom. Ja, jeg mistenker bandet for å prøve å lage vakre sanger noen ganger, selv om de prøver hardt på å gjemme det vakre i disharmonier, uperfekt gitarspill og feil koring. Alt ment i beste mening selvsagt, men det er ikke sikkert alle liker det, men jeg liker det altså. Og jeg tror folk som liker Motorpsycho, Giant Sand og Sonic Youth også vil like Jeff Dalton.

Det tar tid å justere hjernefrekvensen og smaksløkene etter Jeff Dalton. Jeg brukte noen gjennomhøringer på å komme i riktig Dalton-stemning. Låtene sitter også langt inne, men god pop skal utfordre, ellers blir det bakgrunnsmusikk og bakgrunnsmusikk er støy, feil støy. Men sykt er det noen ganger, som det fjerne orgelet i "Working on it". Hva det jobbes med kan du fantasere om, neida bare kødda, de jobber med noen "really great tracks", synges det.

Jeg synes faktisk plata blir bedre utover. De har finni seg sjæl mer liksom, som Finn Kalvik (eller var det Jan Eggum) ville sagt det, og låta "Good" er en liten favoritt i så måte. Går det an å si at alt stemmer, ja det gjør det. Så blar de opp en vakker sak, ganske så akustisk vakkert, før det drar seg til med strømførende instrumentering. Bandet rocker ganske så friskt både på denne og forrige låta.

Stemmen til Berntsen er skikkelig morsom, for han forandrer på et eller annet stadig vekk. Han har mark i rævva ville man sagt hvis det var en unge som ikke kunne sitte i ro. Jeg liker den nye utgaven av Jeff Dalton såpass godt at jeg ikke nøler med å innrømme at jeg kommer til å spille plata ofte. Beste låta kommer selvsagt til slutt (i sterk konkurranse med "Good"-låta). Med tittelen "Enjoy the tour" burde selvsagt låta vært først, men hvor lenge venter man ikke på det som er godt? Nei du, det kan jeg ikke svare på, men jeg veit at Jeff Dalton har mekka sammen et herlig refreng på siste låta.

Lurer på åffer Jeff Dalton synger "sailing on to Lake Superior" istedenfor å synge "sailing on to Norsjø eller Skiensvassdraget"?

I dig it vaffall!
Dalton
 It's a classic
 Firsteverrealrecordings
Demo - 2004

 Kjøp

Rock Engh Roll 25 oktober 2005		 Dalton: Jostein Berntsen, gitar, vokal - Espen Larsen, bass, vokal - Fredrik Rosland, orgel, torader, tamburin - Fredrik Lehmann, trommer - Peer Olav Kittilsen, gitar, kor
Genre: Norsk Poprock - Lo-Fi
 Låter: It's a classic - The right silence - Life in analog stereo - Mental joint filler
 I Rockeweb: Ep-lista 2004

Anmeldelse: Dalton fra Porsgrunn i Telemark må ikke forveksles med Daltons fra Lørenskog. Det er ikke farlig eller noe, men Daltons fra Lørenskog spiller rockabilly og Dalton fra Grenland spiller lo-fi poprock. Greit å oppklare det så du ikke reiser på feil konsert.

I juni 2004 reiste Dalton-ikke-brødrene den ikke altfor lange veien, som Arne Scheie ville sagt det, til Klyve Lydstudio i Skien for å spille inn denne demoen. Kompisene til heltene mine i Neperud har spilt inn 4 låter på denne cd-en, som jeg kaller "It's a classic", for å gjøre det litt enkelt.

Bandmedlemmene har røtter i såpass ulike genre som rock, jazz og ambient og denne 4-spors-saken er da også ganske variert. Bandet er forøvrig kjent for å spille låtene sine baklengs live, men det blir det sannsynligvis ikke mange spillejobbene av, men jeg hadde kommet glatt for å se de selvsagt, og ville gjerne bladd opp en hundrings også, og bøtta innpå med langpils når jeg først var der, slik at arrangøren tjente noen kroner også. Sånn er jeg.

Well, åpningslåta heter ikke overraskende "It's a classic". Med litt hell kunne den blitt allemannseie på grunn av hyppig radiospilling. Det er nemlig en veldig fin poplåt med et refreng man husker og som når et klimaks når gutta setter i gang med -" It's a...It's a...It's a classic!". Det er en litt merkelig poplåt reint lydmessig, for den er glatt som såpe i ene øyeblikk og kledd inn i en rusten overall i neste øyeblikk. Jeg liker virkelig det jeg hører. Dessuten varer den i over 5 deilige minutter og har minst et par improviserte gitarsoloer det ryker av.

Neste låt, "The right silence" har ikke et sånt refreng eller hooks som sitter klistra i topplokket etter første gjennomhøring, men de sper på med en eksepsjonelt fet Neil Young-gitar, torader og surt orgel. Det holder mål dette også. Så får vi en pustepause i starten av "Life in analog stereo", før den utvikler seg til å bli en svært så hyggelig og peiskoselig lo-fi-sak, som av alle ting ligner veldig på noe Yo La Tengo eller Pavement kunne ha gjort. Låta har et langt ambient/postrock-mellomspill som viser at bandet inkluderer svært habile musikere og at de er noen racere på arrangering.

Siste låta er også lang, varer også i over 5 minutter, og nå er vi langt fra popens verden, men over i noe som minner mer om Sonic Youth og Mogwai, inntil denne mannen som spiller Neil Young-gitar er frampå igjen. Det er soleklart at så lenge man liker Neil Young og hans styggvakre gitarspill har man alltid noe å hente på denne skiva.

Det er i alle fall ingen grunn til at denne gjengen skal behøve å spille låtene sine baklengs for å få oppmerksomhet, de har masse å by på for de som gidder å løfte blikk, antenner og ører riktig veg, i dette tilfellet mot Grenland. De har forøvrig sans for humor også, de tar avslutningen på låt 4 helt først på låt 1; la ikke merke til det før jeg hadde skrevet omtalen ferdig, så i god Dalton-tradisjon skriver jeg det som skulle stått først sist.