Darzamat
Transkarpatia
Metal Mind Prod.
Cd
-
2005
 
Rock Engh Roll 8 juni 2006 |
Anmeldelse:
Sjelden har jeg brukt lenger tid på å komme i gang med en plateanmeldelse
enn tilfelle har vært med Darzamats nyeste plate. Darzamat er nemlig et
beksvart, vampyrisk, gotisk og symfonisk black metal-band fra Polen, som
har holdt det gående helt siden 1995, og som med "Transkarpatia" gir ut
sitt 5. album siden debutskiva i 1997.
Bandet er muligens fra byen Katowice. I alle fall er labelen Metal Mind
Production derfra, labelen som gir ut denne skiva. Plata er produsert av
gitaristen i King Diamond (Andy La Rocque), spilt inn i Mag Records i
Polen, og finpussing av lydbildet av foregått i Los Angered Recording
Studio i Gøteborg, Sverige.
Ved siste opptelling var bandet befolket av 6 svartkledde blodtørstige
vampyrer: Nera er bandets kvinnelige vokalist, som synger klart, reint og
friskt som en fjellbekk på Hardangervidda midt på sommeren; Flauros er
bandets mannlige vokalist, som brøler og knurrer som en nifs liten
djevelunge; Chris spiller gitar, Spectre spiller keyboards, Bacchus
spiller bass og Darkside trakterer hammerne.
Før jeg forsto noe som helst av disse polakkenes hissige vulkanutbrudd
registrerte jeg at nettsider og publikasjoner - først og fremst reine
metalsider - har hypa denne plata langt inn i det forjettede land. Norske
Scream har for eks. gitt den 4 av 5 mulige skrik, og enkelte tyske og
mellomeuropeiske tidskrifter har uten skrupler hausa plata oppunder eller
inn i taket på karakterskalaen sin. Brasilianske Metal Zone ga plata 10 av
10, så bandet gjør det bra på den tredje planeten sett fra Solen. Jeg har
ikke lyst til å skrive noe negativt om noe jeg ikke forstår, så jeg ble
pent nødt til å lytte gjennom skiva mange ganger. Det tar jo tid da plata
snurrer i 50 minutter.
Selv om jeg elsker metal, så har jeg litt problemer med symfonisk metal,
jeg synes ofte det blir for pompøst. Og det pompøse er også et problem for
meg på denne plata. Deler av plata gir samme følelsen i magen som hurtig
inntak av 3 fullvoksne softis på rappen, og flere plater jeg hørt innen
genren er slik fra start til mål, og da sliter jeg. Da sliter jeg såpass
mye at jeg blir fysisk dårlig. Men Darzamat gir meg ikke den kvalme
følelsen, innimellom kanskje, men ikke avskrekkende ofte.
Å begynne å lytte til denne plata var som å begynne å lese på en bok man
ikke har noe lyst til å lese, en bok man tror er møkk kjedelig, og som
starter akkurat som du forventer, men som sakte men sikkert griper tak i
deg og trollbinder deg. Halvvegs ut i boka åpenbarer det seg en ny verden
du ikke trodde ville eksistere i nettopp denne boka, og overfører jeg
dette til min opplevelse av "Transkarpatia" så må jeg til min store
overraskelse si at dette er en mektig, variert, vakker, men forferdelig
skummel plate.
På "Virus" (låt 11) tryller de frem en ballade som er
underjordisk skjønn, men som minner om den fæle bakgrunnsmusikken i Halloween-filmene, det pianospillet veit du. Skremmende vakkert er det. Og
når låten tiltar i styrke tenker jeg at dette innimellom ligner på norske
Tristania.
Friksjonen som skapes mellom vokalistene Nera og Flauros er ett av bandets
mest positive trekk. De to har også skrevet tekstene, som er mørke, fæle
og skremmende. Innimellom snakkes teksten med bakgrunnsmusikk som hadde
passet perfekt inn i en grøsser med 21-års aldersgrense og kun for de med
et sterkt hjerte.
Et annet positivt trekk er variasjonen. De vandrer proft
fra symfonisk black metal, til knallhard spiss death metal, over til goth
og prog, via vakre passasjer med klassiskinspirert mørk filmmusikk, til
komplekse orkestrale sekvenser, med en lyrisk sterk tilnærming mot
middelaldersk mytologi og polske folkeeventyr.
Tror faktisk jeg er litt besatt jeg også - av denne musikken. |
