Davy Jones' Locker
Schizophrenia,
the dance machine
MTG Music
Cd
-
2009 -
På
MySpace
 
Rock Engh Roll 26 januar 2009 |
Anmeldelse:
Den sørlandske
rockkvintetten Davy Jones' Locker leverer omsider sitt debutalbum. Det har
gått 4 år siden ep-en "Healthy people prepare to die". Tida har de
brukt til å bygge opp en fanskare: de var Ukas Urørt på NRK P3 i 2005, og
de var lytternes favoritt på Radio Tango i 2007. De har også brukt tiden
til å turnere ganske heftig, med over 100 konserter i løpet av perioden
mellom de to utgivelsene så burde det ikke herske tvil om at bandet har
blitt tighte og samspilte, og er modne for et albumslipp.
Allerede etter sin første ep traff bandet en nerve hos mange med sin
emosjonelle, energiske, melodiske og bredt formaterte hardrock. Spesielt traff de
konsertarrangører, for bandet har blitt booket til ganske mange
prestisjefylte scener de siste årene, ikke minst i USA, hvor de har spilt
på South By Southwest og i Hollywood på klubbscener som The Viper Room og
The Cat Club. De har også spilt på Quartfestivalen, Skral Festival,
Audunbakkenfestivalen og Musikkfest Oslo i hjemlandet.
Man kan trygt si at det har bygd seg opp høye forventninger til bandets
første skive, og fallhøyden kan være stor hvis de tryner skikkelig, ikke
minst fordi ep-en for 4 år siden var ganske bra, og den ble gitt ut
allerede ett år etter at bandet ble dannet. Men det hjelper ikke med vind
i seilene hvis man ikke vet hvor man vil reise, så bandets videre karriere
står eller faller med "Schizophrenia, the dance machine" sin evne til å
produsere liveanthems eller memorable låter.
David Jones' vokale fraseringer kan minne om Ozzy Osbourne solo, og noen
av låtene kan minne om en tyngre utgave av REO Speedwagon. Med Jones i
førersetet pusher bandet ustoppelig fremover på brei front. Etter to
gjennomspillinger virker det som om låtene mangler melodisk kraft, det er
få tegn til nye livefavoritter her. Men bandet har jobbet med dette
materialet i lang tid, og det må du som lytter gjøre også. Sakte setter
materien seg fast i minnesentralen, og den ene robuste låten etter den
andre avdekkes.
La gå at siste halvdel ikke matcher den første, men med gjennomarbeidede
utblåsninger som "Return to zero", "Keep on keeping on", "Schizophrenia,
the dance machine", "Tangled up", "Nothing to lose" og den over 7 minutter
lange og episke "The Grand ending" smører Davy Jones' Locker deg utover
store deler av stua likevel. Med avslutningslåta "Quitting is not an option" viser de at de
mestrer tunge ballader også, og med Vidar Godtfredsen feite blyloddriff på
toppen av øvrige kvaliteter er det bare å konkludere med at kvintetten fra
Kristiansand har lagd en plate som vil sørge for
krembookinger på livefronten også i tida som kommer. |
