Dead Flowers
Homecoming
Raw Music / Multilyd
Studio
Cd
-
2005
Rock Engh Roll 19
august 2005 |
Dead Flowers:
Etablert i Trøndelag i 1987, er nå ute med sitt femte album. Medlemmer:
Joar Aksnes, vokal, kor, gitar, keyboards, harmonika, perkusjon
-
Terje Walder, gitar, mandolin, kor
- Knoss, gitar, bass -
Øistein Nordtømme, bass, gitar, kor
- Espen Sundby,
trommer, perkusjon +
gjestene Kenneth Aksnes (Joars sønn), gitar, bass, vokal
-
Tone Sevendsen Solhaug, vokal, kor
Genre:
Norsk
Indierock
-
Poprock
-
Countryrock
-
Bluesrock
I Rockeweb:
2005
Webreferanse:
Dead Flowers
Anmeldelse:
Det har gått hele 4 år siden
trønderbandet sist ga ut en skive, men nå er de her med sitt femte album i
en revitalisert utgave, med en plate som inneholder hele 16 låter og en
total spilletid på godt over timen. De har lagt lista høyt og hvorvidt de
river eller ikke kommer an på hvem som står og holder lista. Bandet selv
er i alle fall veldig fornøyd og mener plata er den klart beste de har
gjort siden bandet ble etablert i 1987.
Det er Joar Aksnes som er bandets kreative skikkelse, han har skrevet 14
av de 16 låtene, co-skrevet de to siste, spiller på et vell av instrumenter, produsert og mikset
plata, og han har sannelig designet det flotte plateomslaget også, som
forøvrig er laget etter fotos av Dave McKean. Men resten av laget er med
på notene også, og sannelig har Joar med sin sønn Kenneth og en meget
velsyngende dame i Tone Sevendsen Solhaug. Plata er spilt inn i Multilyd
Studio i Verdal og gitt ut på RAW Music.
Dead Flowers, som er oppkalt etter en låt av The Rolling Stones, er fra
Trøndelag, men man skulle kanskje tro de var fra Hybridene, for dette er
genremessig virkelig en hybrid av en plate. I løpet av den drøye timen
plata varer får du høre rock, pop, blues og country.
Stemmen til Joar Aksnes kan tidvis minne om Mick Jagger's i Stones, og akkurat det bandets
periode fra 1967 til 1970 kan i stil ligne på noe av det Dead Flowers gjør her,
men vi hører også ganske lette countyrock-ballader, rock med en skvett
blues på toppen, litt Neil Young-gitar og munnspill, alternativ fresk rock
og "no depression" fra 80- og 90-tallet, og ikke minst hører vi at Aksnes
liker å krydre låtene sine med refrenger som slår rot bak panna. I tillegg
til dette genrekaoset så varieres det mellom et relativt lyttervennlig,
småkoselig utrykk til et indiepreget lo-fi-lydbilde.
Plata inneholder altså 16 låter. Den er lang. Kunne kanskje vært kortere.
Hadde bandet vært strenge mot seg selv ville nok skiva vært noe kortere,
for det er ikke alt her som holder helt til mål, men bandet har spilt det
inn og det er plass nok på cd-en, så hvorfor ikke. Jeg
personlig liker slike ting som dette. Det er en roteromsplate man kan spille om og
om igjen, oppdage nye ting hver gang, og jeg synes det er ordentlig artig
å høre på.
Bandet har plassert platas mest lyttervennlige og hyggelige poplåt først:
"Summer city" kan meget gjerne bli en hit for bandet, men låta kunne vært
sløyfa for min del. Hver sin smak vet du. Derimot liker jeg bandet bedre
når de har gått ned i kjellern og spiller på sine gamle nedstøvete, mugne
instrumenter med en flis i hver finger. "Better days" er en artig sak, den
har et skikkelig dirty lydbilde, Neil Young-riff og Stones-vokal. "Lowdown"
er også gøyal, med sitt "Smells like teen spirit"-åpningsriff og ganske
skranglete oppbygning. På "Too heavy" har vi havnet midt i en
protogrungemyr. Skikkelig moro sak med Stones-oooooiiiing som en liten
lekker detalj midt i smørja.
"The Road to Babylon" er en tung tung sak som minner om Pink Floyd post
"The Wall". Synginga til Aksnes er oftest diggbar, men på denne låta høres
det forferdelig ut, he he. Og progsynthen er helt usmakelig! Floyd møter
Rush på siste låta på plata, "Any given monday", men disse to siste låtene
på skiva er litt farout i forhold til resten av plata; som for eksempel
gitarrock-drageren "Between the lines" eller briljante "Not me", begge
låter som krever full utnyttelse av stereoanleggets volumkapasitet.
Det er mye tøff og vridd alternativ rock her, men Aksnes har skrevet flere
låter enn åpningssporet som kan bli populære på lokalet i trønderbygdene.
Mindre pop, mer country er stikkordet. Han har taket på disse
halvakustiske countryrock-balladene. Låter som "Encounters" - hvor Tone
Sevendsen Solhaug synger så vakkert, "December's gone", Neil
Young-"Harvest"-inspirerte "Fragile" og "On my way" er alle veldig fine
låter som viser Aksnes potensial som låtskriver.
En ujevn, lang, men periodevis glimrende plate fra Dead Flowers dette, som
har laget sin "Exile on main street" med Stones, eller "Being there" med
Wilco om du vil.
|
