|
Ekteparet Fred og Toody Cole fra Clackamas, Oregon, USA, dannet det
legendariske bandet Dead Moon i 1987, etter at Andrew Loomis takket ja til
å være trommisen deres. Før dette hadde bandets mastermind nummer en, Fred
Cole, vært involvert i mange musikalske sidesprang. Blant annet The Rats
som er den direkte forløperen til dagens Dead Moon. Bandet gav ut flere
Lp`er på sin egen label, Tombstone Records, og har i ettertid gitt dem ut
på CD gjennom Musica Maniac med base i Tyskland, og EmTy Records i
statene. Trash And Burn er en av bandets siste skiver. Spilt inn og
sluppet i 2001.
Dead Moon er bandet for deg som ikke er
redd for å lukte litt svette, ta deg en fyllekule midt i arbeidsuka,
eller for deg som aldri noensinne har vurdert å barbere pornopung. Dead
Moon er rett og slett lyden av raspende gitar, slitne stemmebånd,
rullende bass-tordevær, og en minimalistisk og skarp trommelyd. Dead
Moon er ekte rock n roll.
Tuftet på rockabilly som AC/DC og Rose
Tattoo, og strippa for glatte produksjonsmetoder har Dead Moon utviklet
sitt eget, helt unike sound. Platene deres blir gjerne spilt inn hjemme
hos ekteparet Cole i løpet av en to-tre dagers tid uten store muligheter
for re-takes, og/eller nevneverdig produsksjonshjelp. Det du hører er
det du får, eller rettere sagt: det Dead Moon snekrer sammen i garasjen
sin i løpet av en ettermiddag er det du får på plate. Og de blir elsket
for det! Bandet har en trofast, men liten, tilhengerskare i USA, men
kanskje spesielt her i Europa hvor dem nærmest er et kult-fenomen å
regne. Flere kilometer er tilbakelagt på Europeiske motorveier, og Dead
Moon har blant annet gjestet Norge flere ganger. Ikke bare Oslo, men
også små steder som Halden, Fredrisktad, og Tromsø har fått besøk av
disse tre tilårskomne rockerne.
Som sagt er det det ekte, og det genuine
rockesoundet som står i fokus hos Dead Moon. Så også på denne plata,
Trash And Burn, som ble gitt ut i 2001. Høyttalerskraping, riving og
rasping er ingredienser som krydrer bandets lydbilde der de drar seg
gjennom 11 skarpskodde rockelåter.
Plata åpner knallsterkt med Ricochet, The
Way It Is, og One Way Ticket. En åpning det lukter svidd av. Dirty
riffs, og Fred Coles utrolig kule stemme setter stemningen allerede fra
første stund, før These Times With You roer det hele litt ned, for så å
tuppe deg i ræva igjen i form av albumets aller beste spor: Shadows Of
The Night. En låt som hadde glidd rett inn blant de tre-fire beste spora
på Roky Ericksons The Evil One, ikke bare fordi det likner litt på Roky
rent stilmessig, men også på grunn av den noe horror-influerte teksten
om skumle skygger i mørket.
Coles Bon Scott aktige stemme tilfører
bandet et vanvittig kult særpreg som står godt til den noe
minimalistiske instrumenteringen. Med seg på vokalarbeidet har han sin
kone, Toody, med en stemme som kanskje kan karakteriseres som en nervøs
utgave av Kim Deal fra The Pixies. Rett og slett ubetalelig. De
resterende spora på Trash And Burn er stort sett alle like sterke som de
ovennevnte, med unntak av den noe masete Janus, som stort sett kjører
seg fast i ett spor hele veien gjennom: ”We`re touching down on Janus,
We`re touching down on Janus, We`re touching down on Janus, osv..osv..”
Om ikke Trash And Burn er en direkte
klassiker på linje med for eksempel den tidligere nevnte Roky plata
(selv om det egentlig ikke er langt unna), er i hvert fall Dead Moon et
klassisk rockeband det ikke er mange igjen av. Derfor er det viktig at
rockeglade verden rundt vet å verdsette det som virkelig ER bra.
DIY-metodene som blir brukt av flere og flere, og alle de små labelene
som dukker opp, er med på å skape et herlig mangfoldig rockeunivers med
plenty av godbiter. Godbiter som Dead Moon. Det er bare det å klare å
manøvrere seg frem til de riktige tingene før man drukner i Span`er,
Maroon5`er, og oppkonstruerte ”liksom-band” ala Blink 182. Men heldigvis
tror jeg ikke det er noe problem for dere her på Rockewebben. Wow, nå
havne jeg på villspor her.. På tide med en konklusjon: Alt i alt er
Trash and Burn en rock n`roll opplevelse av det gamle, gode, og ikke
minst genuine kaliberet. Jeg kan med glede anbefale alt du måtte finne
av dette bandet, enten det er studio eller liveplater. Dead Moon er en
sikker investering du kommer til å ha mye glede av. Garantert!
Av Rune Riff 16 august
2004 |
