Deleted Waveform Gatherings
Ghost, she said
Deleted Waveform Records/
Rainbow Quartz Inter./
Surf The Clouds Music
Lp
-
2009 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 28 januar 2010 |
Anmeldelse:
Dipsomaniacs var et sentralt popband blant de som hadde peiling i Norge
fra midt på 90-tallet og 7 eller 8 album frem i tid. Så ga bandets
sentrale akse, Øyvind Holm, ut et soloalbum i 2005. Samme mann sveiva
deretter i gang Deleted Waveform Gatherings, som slapp sin første skive i
2006. Så kom "Baby warfare" i 2008, før "Ghost, she said" ble utgitt rett
før midnatt i 2009.
Jeg har snart ikke oversikt over hvor mange bra låter denne Øyvind Holm
har skrevet, men det begynner å bli en anselig mengde. Mannskapet som har
vært med har blitt bytta ut, men Holm er med hele tida, og fortsetter å
skrive gode pop- og rockelåter i et alternativt og småpsykedelisk
landskap. Jeg synes faktisk at denne mannen fortjener en pris nå, en
spellemann eller noe. Plata jeg har fått i hus er en LP, en lekker
utbrettutgave med masse info og tekster vedlagt.
Jeg har fremdeles ikke hørt en dårlig plate fra Øyvind Holm, uansett om
han ga ut plater under navnet Dipsomaniacs, Deleted Waveform Gatherings
eller Øyvind Holm. Nå skal jeg ile til å si at jeg ikke har hørt hans
2009-sideprosjekt Wonderwheel, men det er sikkert bra saker det også. "Ghost,
she said" startet som et ep-prosjekt, men på veien fant vel Holm ut at han
hadde masse gode låter liggende, så det ble til slutt et fullt album.
Vi skal ikke tøyse vekk det faktum at Holm har med seg et spillesugent og
erfarent team med musikere, det låter tett og presist, ja dette låter
skikkelig bra, noe som ikke bare skyldes at det gis ut på vinyl. Men vi
kommer ikke unna at dette er Øyvind Holms hjernebaby fra start til mål.
Han har skrevet alle låtene, spiller gitar med en liten psykedelisk knekk
og synger som vanlig på sin litt Lennon-inspirerte måte. Denne gangen har
han også, føler jeg meg overbevist om, levert sitt til nå jevneste sett.
Det finnes låter på Dipsomaniacs-skivene som strekker seg opp og inn i
euforiens univers, men dette er nok den første skiva Holm har skapt som er
tettpakka med godlåter.
Dette er også den første Holm-plata jeg ikke bryr meg så mye om hva det
kan ligne på av gamle band, hvis det skulle være et poeng hva det ligner
på. "Ghost, she said" har så mange gode låter at det føles meningsløst å
trekke paralleller til andre ting. Her står låtene i sentrum, og de
fremføres på 3 forskjellige måter: garasjerocka, poppsykedelisk eller
relativt akustisk, som i gruoppvekkende gode "Ghost, she said", der han
tangerer Stan Ridgway i låtskriveregenskaper. Hele tiden drives
rockemotoren frem av Holms gjenkjennelige stemme, og hvis han holder kjeft
så blir du sittende å måpe av et soloutspill som denne gang virkelig
spriter opp hele lekkerbiskenen.
Jeg har plukka ut noen storveise favoritter du må høre her; "Shaman's
tambourine" er platas gneldrebikkje, den pulserer vilt og har et punchy
skyv, med drittøff vokal og kruttsterk munnspilling. Videre er åpningslåta
på side 2 fenomenal, "This house". Det er kanskje den beste låta han har
skrevet, en klassisk poplåt dyppa i et røft rockebeat som løfter den opp
til de store høyder. Da har jeg nevnt en låt på hver side, men la meg
skryte av en til, nemlig "Miss missing you". Når jeg tenker meg om så er
den ganske typisk for utviklingen til Holm fra tidligere, det blir mer
rocka og mindre psykedelisk og komplisert. Tempoet er jevnt over høyere nå
enn tidligere, og spesielt høyere enn Dipsomaniacs, samtidig er lyden like
deilig garasje som tidligere, og det føles så riktig når det sprekker opp
litt på de høyeste vokal- og gitarlydene. Angående gitarlyder, hør på den
vanvittig kule soloen på "Hate waiting in line", eller på Robert Fripp
soloen på "The Shadow of your ego", som forøvrig har har platas mest
forførende refreng - Shine your light on meeeeeeeeeeeeeeeeeeeeee
"Ghost, she said" gir deg en musikalsk festaften! |
Deleted Waveform Gatherings
Complicated view
Big Dipper/Tuba
Cd
-
2006
Rock Engh Roll 15 juli 2007 |
Anmeldelse:
Øyvind Holm var en psykedelisk poplegende lenge før han ga ut soloalbumet "The Vanishing act" i 2005. Kanskje han følte at
soloutbruddet gjorde han
litt usynlig, og at tittelen på albumet viste seg å gå troll i ord. Så da var det
nok ikke det albumet hans navn vil bli husket for når landets pophistorie
skal skrives. Neida, herr Holm er identisk med sanger, gitarist og
låtskriver i selveste Dipsomaniacs, som var et avsluttet kapittel i 2004,
etter flere briljante skiver. Men Holm har startet et nytt kapittel,
tuftet på de samme gutta som var ryggraden hans på soloutspillet i 2005 - denne gang under et nytt navn: Deleted Waveform
Gatherings.
DWG er ikke så veldig annerledes enn det han har gjort tidligere, selv om
bandnavnet er annerledes nok i seg sjøl. Før jeg satt på denne skiva
første gang så ante jeg faktisk ikke at det var det nye opplegget til
Holm, men stemmen hans er det jo ikke mulig å bomme på. Plata, som er
spilt inn i øvingsrom, stuer og skoler i Trondheim våren og sommeren 2006,
og seinere mikset av Lars Lien, er i snitt mer elektrisk og rocka enn det
Holm har gjort tidligere. Ikke veldig mye, men akkurat nok til at vi kan
kalle det en kursendring, og selv om vi hører noen psykedeliske lyder
fremdeles så er plata mer "back to basics", som Holm selv kaller det.
Selv om Holm følte seg litt ensom som soloartist uten at han var det så
har han enda mindre grunn til å føle seg ensom nå. I tillegg til det som
har blitt den faste gjengen hans har han god hjelp fra ikke helt ukjente
venner: Håkon Gebhardt fra Motorpsycho er med på banjo, Rolf Martin
Snustad fra Hoppalong Knut er med på fløyte og saksofoner, Jørgen
Brennvall fra Kulta Beats er med på congas og Audun Berg Selfjord er med
på cello. Så her er det kvalitet i alle ledd.
Det sier seg selv at Holm er en ganske leken person som kommer opp med så
mange artige påfunn. Denne gang virker det også som låtskrivinga har gått
som en lek. Det som ikke stemte helt på "The Vanishing act" var ikke at
det ikke fantes bra låter, men at det var for få av dem til å fylle et
helt album, noe som også var et lite problem på enkelte av Dipsomaniacs'
platene. Men nå har denne plata surra og gått noen runder og jeg har ikke
begynt å gjespe enda, selv om det er natta akkurat nå.
"Complicated view" starter med en av de beste låtene Holm har skrevet. "Morgue
itch" rocker skikkelig og gir albumet en flying start. Får meg til å tenke
på et rocka The Beatles anno 1968, fiks ferdig installert med syra
Harrison-gitarsoloer, et sugende organisk komp og Lennon-vokal. Storartet!
Neste låt er ikke noe dårligere, "Complicated view" heter den, og da
tenker man på et annet band jeg regner knallhardt med at er et av Holms
influenser, XTC. Låta er knall, og viser hvilket arsenal av kremmusikere
Holm har med seg, bare sjekk ut den fenomenale skinnpiskinga - og igjen
den rå og deilige sologitaren. Denne plata har klassikertendenser må jeg
si, men det er jo tidlig, låt 3 har jo ikke startet ennå.
Låt 3 kom. Låt 4 kom. Låt 5 kom osv. Holm har ikke bare vært i det
kreative hjørnet under låtskrivinga, men arrangementene er også friske som
sitroner tvers gjennom her, samtidig som det er en avslappa stemning over
det hele. Og det er et vell av små fikse detaljer her, som Brennvalls
congas på flotte "Walk on glass" eller Snustads saksofon på gromlåta "Minefield
baby".
Låt 12, "Drawing moons", avslutter DWG's første utgivelse, Øyvind Holms
nye rockelokomotiv, og gjør det med stil. En allerede nydelig låt blir
enda finere med cello-musisering fra Selfjord og praktfull pianospilling.
Så er det bare å starte på nytt igjen og nyte DWGs siste verk.
PS: Her finner du webens omtaler av plater med
Dipsomaniacs og
Øyvind Holm. Et dypdykk anbefales, men
vær oppmerksom på at det kan bli platekjøp av det! |
|
