Denied
When the slate
becomes diamonds
Painkiller
Records
Cd
-
2009 -
På
Myspace
Rock Engh Roll 14 oktober 2009 |
Anmeldelse:
Heavybandet Denied fra Messina i Italia ville havnet høyt oppe på min
liste over "Årets verste plater". Det var i grunn en veldig god ide å lage
en sånn liste. Musikkanmelderne overgår jo hverandre hvert år med
kredbefengte "best of" lister. La oss skåle for "worst of" listene, det er
jo mye morsommere!
Det som jeg i utgangspunktet ville trodd var et norsk heavyband bestående
av fjortiser som ble kastet ut først av juryen i en lokal
talentkonkurranse, er intet mindre enn et erfarent band med flere år på
veien og to plateutgivelser bak seg. Det viser seg imidlertid at utgaven
av andreplata "When the slate becomes diamonds" er en re-utgivelse av den
veldig populære "When the slate becomes diamonds.
Denied ble forøvrig startet opp i 2004 og består av Stefano Bottari på
vokal, gitaristene Francesco Pirrone og Christian Bicchieri, bassisten
Giuseppe regi og hammeren Gaetano Sciacca. Disse middelhavsrockerne er
influert av showtopper som Iron Maiden, Helloween og Gamma Ray. Denied ser
nok for seg en uendelig masse med mennesker foran seg som hever glasset og
banger med skallen i god heavy metal tradisjon.
Jeg for min del kaller dette tortur. Jeg har blitt vant til å få så mye
bra musikk til weben, og så kommer dette. Jeg spiller nå gjennom for
tredje gang og føler at det blir det samme slitet som å bestige et høyt
tre uten kvister barbeint og baklengs med bind for øya. Dessverre hadde jeg ikke valgt
å ha bind foran øra, derfor må jeg lide.
Dette er altså en re-utgivelse, og jeg må spørre meg: Hvor dårlig var
lyden på førsteutgaven? Lyden her er så flat, tam og livløs at det er
skandaløst å slippe sånt utover landegrensene til folk som blir bedt om å
omtale det. Enda verre er vokalen til Bottari. Han prøver å synge med
falsettstemme, men lenge før han når de høye lyse tonene svikter det, og
det blir som å gjenoppleve meg selv i stemmeskiftet fra ungdommen.
Jeg kan ikke synge i fistel, og gjør det ikke, men det kan heller ikke Bottari, men han gjør det
likevel. Jeg kan heller ikke spille gitar, men det kan gitaristene i
Denied heldigvis. Det er bra soloer her, men det blir spolert av platas
tredje store svakhet, arrangeringen. Hvorfor må de spille så fort at det
ikke finnes et fnugg av driv eller metaltrøkk igjen? Fort og gæli!
Det er kun én låt her som kan passere til nød, og som ikke totalt spoleres
av alt de gjør feil, og det er siste låta, den over 9 minutter lange "Bearers
of the slate". Hadde de roet ned tempo et par hakk så ville de lignet
mer på
sin inspirasjonskilde Iron Maiden og sikkert høstet flere fans. De etablerer en positiv stemning med en
klassisk og god heavyintro - det er flere gode introer her også, solopartiene på gitar er bra, og når de klarer
å skrive en låt med et minimum av melodiføring i seg så hører man at
bandet har mange øvingstimer bak seg.
Definitivt en av årets
dårligste plater etter min personlige smak og et soleklart valg på min topp 10 "worst of" 2009. |
