For de som savner Wall of Voodoo som la inn årene for 13 år siden - her er det som blir den eneste skiva fra Department of Crooks. Skiva er - etter en lang rekke gjennomhøringer - uten tvil en klassiker for samlere av alternativ rock, og en naturlig fortsettelse på legendariske WOV.s karriere. Wall of Voodoo 's grunnlegger, gitarist (egentlig multiinstrumentalist) Marc Moreland døde av komplikasjoner etter en levertransplantasjon i Frankrike 13.mars i år. (Et rocka liv hadde satt sine spor på en utslitt lever, og da han ble syk under et besøk i Frankrike endte det med 4 måneders sykehusopphold i påvente av en lever til transplantasjon. Det første til en astronomisk sykehusregning! Fem uker etter en vellykket transplantasjon avviste kroppen den nye kroppsdelen, og Marc døde.) Da mistet verden samtidig alternativrocken en av de store eksperimentelle og innovative gitarister. (Han ble gitarfrest da han så Jimi Hendrix som 12-åring.)

De som tror at Stan Ridgway og Andy Prieboy var de kreative og innovative krefter i versjon 1 og 2 av WOV får her bevistet på at de tok feil. Jeg må med skam melde at jeg var en av dem, til tross for at jeg siden første lytt på de skeive hvalskrikaktige gitarlydene og countrymystiske gitarriff som utgjorde mye av VOWs spesielle sound, var fullstendig solgt. Før du leser videre bør du innse hva som skjer med en fan 13 år etter.

Vel, hva inneholder så denne plata hvis tittel spiller på den mislykkede skrekkfilmressigør Ed Woods største blemme/klassiker "Plan 9 from outer space"!? Det hele åpner med en sann åpenbaring. Førstelåta "7 weeks" ER Wall of Voodoo! Tankene som farer igjenom hodet er: Har salige WOV gjennoppstått? Svært karakteristiske toner og skeive twangy gitarer og smått stakkato sangtale og snurrig tekst. Iløpet av ett minutt fylles den gamle VOW-fan av pur glede. Låta er vakker og tøff som få, og har et fyldig og unikt lydbilde. Men kan det vare? Andrekutt "What'cha wanna do now?" starter som et av de mer mystiske kutta på debuten til WOV, før de karakteristiske gitarriffene bryter intensivt inn, og refrenget tar deg med til en av låtene som også burde vært med på 87-klassikeren "Seven days in Sammystown".

Er det mulig!? I 2002? Alt er der. En seksminutters lise av en låt! Her er VOW samlet inn i 6:07! Så stygt og vakkert på en gang! Og kuttet avsluttes med MTV-kritikk som er høyst berettiget. ("What do you think of MTV?" "- It's the God damn worst fuckin' shit I ever saw..."). Kutt 3 er sært. Her kjenner vi igjen musikken fra Ed Woods kultklassiker. Husk at VOW startet som et band som laget musikk til skrekkfilmer. Her kobles det med koselig og stilig country-gitar og trad-countryriff. Det funker til tusen. Her er happy go lucky piano koblet med sentimentale og triste gitarriff, og banjoen kryper inn, med de berømte lange engrepsriffa lyder i bakgrunnen, før det skrekkfilmaktige B-filmpreget igjen overtar lydbildet og svever bort i sine flygende tallerkner.

Kutt 4 er en av årets mest morsomme alternativlåter, der det hyperfengende refrenget går "I'm just a guy with x-ray vision" lagt på en seng av gørrstygge, men kontrollerte gitarriff, og hvalgitar-klaging - som om det var den naturligste ting i verden å ha røntgensyn. Nå er det ikke lenger tvil. Mens du synger refrenget allerede etter 2 minutter i første lytt på låta. VOW er tilbake! Da er det like greit å roe ned med en fredfull pastisj. "Walking with Darla" er en slentrende kveldstur som du forelsker deg helt i. Den er så enkel som mulig men så smakfult arrangert. Før du vet ordet av det kjenner du Darla, og går med henne de siste to minuttene. Hun er en god gammel venn du ikke har møtt på lenge...

"Oh-Oui-Ann" er en merkelig låt, som likevel snart blir fengende. Den faller underlig nok vakkert inn i helheten. Det lille vi kan spore av Marc Morelands mange år i Frankrike er ordet "oui". Så bryter kutt 7 inn med nye klassiske VOW-riff. Mystikken inntar deg igjen. Helt til refrenget beroliger deg. Det var ikke så farlig likevel. Bare tøft og vakkert. "One night in June" heter verket. Låta stopper midtveis, for så å lure deg to-tre ganger. Men det er slutt. Du skal tydeligvis ikke glemme ting som har skjedd i juni. Det kan du angre på...

Så skjer det da også. Kutt 9. Du har ikke hørt tøffere låter i år. "Beggar blue sky" starter pent nok, men bærer noe illevarslende i seg. Gjentagelsen av refrenget - "Beggar blue sky - Oh no! oh no!" som etterhvert til forveksling høres ut som Babel sky - oh no! Skjærer over i hysterisk gitarhvining. Så kommer solo 1. Den godeste Marc tar helt av. Her skjærer han tanks med gitaren før refrenget igjen inntar det. Mer skjæring! hva mer kan man vente. Låta ender i et totaltkrasj av et klimaks, mens refrenget durer i bakgrunnen, og Moreland skjærer løs på dine sansenerver med gitaren sin. Et siste "Oh no!" bryter støyen, og vi er over en 1-2-1-2 rytme som VOW også ble kjent for. Vi roer ned med en sentimental låt der keybords er toneangivende samen med rytmeboksen. "Whiskey & Cadillacs" er nydelig. Og selv om drniking and driving ikke er å anbefale, bør låta sees på som en ren oppfordring i nettopp dette. Alle VOW-fans faller for dette. Hangover på plate i sin vakreste form.

Kutt 11 er et slikt mystisk mellomkutt som du fant på de klassiske VOW-utgivelsene. Tittelen "Aunt Sandie's House" illustrerer at dette er en direkte oppfølger av utramystiske "Grandmas house", som også preger coveret på VOW-albumet med samme tittel. Her gjøres det naturlig og skremmende narr av denne låtsnutten, samtidig som ingen er i tvil om at mystiske ting også er  iferd med å skje hos tante Sandie. Den endeloige bekreftelsen kom der. Ringen er sluttet! Så er vi over på det som er klassisk VOW-rytmeboks og mollstemte gitarer. "New York City" der Moreland er regelrett på gråten hele låta igjennom, mens en TV-fresing ligger som den naturligste del av lydbildet. Noe annet enn Frankie Boys hyllest. Det "verste" er at dette er mer fengende straks refrenget er der. Låta ender i en av de vakreste gitarsoloer som brennes på riller i år. Avslutningskuttet er naturlig - og skiva er fullendt.

Slike genuine kunstnere må hylles. Like feil som vi tok da en "gjennomsnittstrommis" i Dave Grohl i ruinene av Nirvana skapte Foo Fighters, må vi ikke tro at Stan Ridgeway var kongen av Wall of Voodoo. Ikke en gang lyrikken står tilbake for det Stan the Man presterte. Unnskyld Marc - jeg tok feil! Det forklarer også av Andy Prieboy ramlet fint inn i slutten av Wall of Voodoos karriere. Marc Moreland er død - Lenge leve Marc Moreland!

Men egentlig hadde marc gitt opp musikken. Tenningen fikk han da han møtte Sheldon Ferguson (også medlem av bandet Press) og keyboardisten og senere sjelevenn Frederika. Derfra kom inspirasjonen. På plata taua de også inn mye benyttet PJ Harvey-trommis Jean-Marc Butty. De fire utgjør DoC. Var navnet WoV også noe den godeste Marc fant på? WoV, DoC... Ja, det spørs det, oppbygning og mønster er det samme. Undrer også på om 7 var lykketallet hans... Whoaw DoC, for ei skive!

Etterord: Marc Moreland deltok også sammen med Concrete Blondes Johnette Napolitano på Pretty and Twisted for noen år siden, samt han 8 dager før han døde (!) ga ut et album som het "Marc Morelands Mess", som inneholdt egne låter pluss en fin versjon av Kim Carnes "Bette Davis eyes", egentlig hentet fra albumet Mistaken identity. Marcs bror Bruce, som også var med i Wall of Voodoo, trakk seg ut av bandet i 1983, og har ikke holdt på med musikk siden.

Trøbbelet for norske musikkelskere er imidlertid å få tak i plata. Den vedlagtle link kan anbefales (CD-Baby). Billige priser (nå mens dollaren er lav!), men beregn litt tid. Her er linken http://www.cdbaby.com/group/kitchenwhore. Sjefa Lisa Dewey, som var en god venn av Marc, hare også en interessant skive ute på eget selskap. Låteksempler kan også sjekkes ut på www.wallofvoodoo.com.

Hvis du bare skal kjøpe én klassiker i år - kjøp denne!
Wall of voodoo - revisited!