Rockeweb
 
Plateanmeldelser
         
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Devilish Impressions
Plurima mortis imago

Conqeur Records
Cd
- 2006




Rock Engh Roll 29 juni 2007
Anmeldelse: Polske artister har jeg ikke pirka så ofte borti her på weben, men noen har det jo blitt. Andrej Nebb i De Press; Gypus Chelofan i Alpine Those Myriads!, og ikke minst det bandet som ligner mest på Devilish Impressions: Darzamat. Vi er inne på metallområdet, men der Darzamat er beksvart, vampyrisk, gotisk og symfonisk svartmetall, er Devilish Impressions avant-garde proginfluert svartmetall som inkluderer et vell av tekniske detaljer, synthvegger og udefinerbare stemninger; de 9 lange låtene på debutskiva utgjør i sum et utfordrende lappeteppe av organisert støy selv for trenede metallører.

Devilish Impressions er opprinnelig fra Polen, der ble konseptet født i 1998 og bandet skapt i 2000. Etter hvert har polakkene blitt mer og mer internasjonale og de har nå base i London. Man tror kanskje at det er smått med band fra Polen som har slått seg frem i metaljungelen, men det er nok ikke riktig trodd. Andre band, i tillegg til nevnte Darzamat, er ikke ukjente Behemoth, Sceptic Dog, Lux Occulta, Asgaard og ikke minst Vader. På samme måte som her i landet så er metall en stor eksportvare for Polen.

Selv om dette altså er bandets debutalbum er det durkdrevne musikere vi snakker om. Bandet leverer en forestilling som gir lite rom for å tenke på noe annet mens plata varer; det skjer noe hele tida, og det skjer noe nytt hele tida. Bandets høye tekniske nivå er den røde tråden her, det gir dem muligheten til å sjonglere og variere akkurat slik de ønsker. Kreativiteten er muligens platas lille svakhet også, da det blir vel ekstremt i perioder, der de skifter fra atmosfæriske synthpassasjer til massive og rebelske utbrudd av gitarriff i og rundt og over hverandre så man knapt får trekt pusten. De hopper ned fra gigantiske riffutblåsninger direkte over på teatralske og symfoniske synthpiruetter, eller aldeles nydelige klassiske pianotoner som i introen av låt 4, som jo leder tankene mot helt andre musikktyper enn metal. Du blir ikke gæren av sånn musikk som dette, men jeg tror det hjelper å være det.

En plate som lett kan bli en besettelse, og som med mange andre skiver innen samme segmentet, så er det vanskelig å vite hvor bra det egentlig er. Samme det, jeg vrir volumknappen mot nye høyder og banger og digger så jeg ser mannen med ljåen i venstre øyekant.