Hovedside

"Døden er en dårlig parkert bil som blunker til deg"
- tekstutdrag fra "Kom hit Jon"

Advarsel fra Helsedilldirektoratet: (Trykt på cd-utgaven)
Denne resept inneholder ord som i en gitt rekkefølge kan støte kjernefamilier, torpedoer, fisker, fiskere, gravide, strebere, pessimister, Jon, suicidale, utvandrere, insekter, jomfruer, kapitalister, dyr, prester, alkoholikere og andre likere. Om du likevel ønsker å åpne Dr. Ja's resept vil du med fare for din mentale hygiene trå inn i Dilldallholom's vidunderlige vridde verden.

Prolog: En kompis av meg ved navn Terje Lie (Terry Lee Lewis) hadde hørt noe vridd, snål og vidunderlig syrete rock på radioen. Han spurte meg om jeg hadde hørt om Dildallholom, også kalt Dilldall Holom? Jeg svarte nei, men var ikke sein om å leite etter sakene på nettet. Fikk høsten 2004 kun ett treff, og det var ikke til bandet. Lurte fælt på hva jeg skulle gjøre, men fikk en lys ide om å spørre mine kjære helter i et annet Skiensband, Neperud. De visste råd, og jeg kom i kontakt med Jørn Andersen, nåværende mellotronist og gitarist i Dilldall Holom. Han sa de hadde noe på gang igjen, og sendte meg det jeg ville ha - vinulutgaven av "dr. ja". Pakken jeg fikk inneholdt ett stykk rød vinyl pluss cd-utgaven av samme plate. Jeg fikk vinyl nr. 33 av totalt 172. Før jeg visste ordet av det var jeg utrygt plassert i Dilldall Holom's vidunderlige vridde verden. Advarselen fra Helsedilldirektoratet tok jeg med lunken fatning.

Dilldallholom:
Bandnavnet er hentet fra eventyret om reven som skulle passe på buskapen. Bandnavn, tegninger, tekster og musikk forteller oss at Dilldallfolket elsker folkeeventyr, men slik jeg ser det handler det ikke om søte, romantiske, lettopptyggelige, hyggelige og småmorsomme eventyr fra dype fjell og altoppslukende fjorder i grantrebefengte daler, men om troll og smådemoner som hersker inni oss og hovedpersonen i dette sammensuriet er et urbant skautrollhode, som bor i byen mot sin vilje og som fantaserer om et liv i ødemarka mens han ruser seg på dårlig hjemmebrent, er konstant sulten på rått levende kjøtt, og dødstankene rir gjennom marg og bein. Slik er kanskje historien til skautrollet på vinylcoveret, og trollets historier er blitt til tekstene på denne plata, eller kanskje jeg har blitt gal mens jeg lyttet til plata for 17. gang, eller kanskje alt dette er rein fantasi. Heldigvis har bandet nå fått en hjemmeside som funker og som bekrefter at jeg i alle fall ikke har blitt gal og at musikken eksisterer. På hjemmesida fortelles det om virkelighetens Dilldall Holom, og det blir min oppgave å berette om de dager da bandet ble dannet - og det skjedde ikke langt fra der jeg bor, i Telemark, nærmere bestemt i blues- og metal-byen Notodden, i skautrollåret 1990.

Første utgave av bandet dannes på blåfargeverket, etter en samtale som penslet inn på musikk mellom Kåre og et skautroll. Besetningen i bandets første år var: Thomas Schelver, bass; Olav K. Bang, gitar; Kåre Brynjulfsrud, gitar, vokal; Pål Eilertsen, trommer og Karl Olav Brynhildsen, gitar, vokal. Bandet hadde spellejobber i Notoddenbastioner som Arno, Bellmann, Lærerhøyskolen og på Tuven-festivalen. I 1992 opprettes en Osloavdeling av bandet. Initiativtakerne i bandet, Karl og Kåre ramler inn i Coma Studio på Grüneløkka, et studio som drives av Ole Randers Pehrson. De treffer hverandre musikalsk og menneskelig og stedet blir en base for bandet. Ny bassist blir Arne Løining, som også spiller trombone, men bandet klarer ikke å finne ny trommis så de spiller uten, eller leier inn. Bandet gir ut en del innspilt stoff, blant annet cd-en "De døves tjern" og "Nyfiken gul" som er en samling med låter fra de første kassettene.

I 1998 tar Karl Olav Brynhildsen med seg bandnavn og konsept tilbake til Skien. Herr Per Sælør ordner øvingslokale og nye bandmedlemmer til Dilldalluniverset direkte, han stiller selv som gitarist, Gunnar Strander tar plass bak trommene og Larsa får jobben som bassist. Sammen spiller de inn cd-en "Stålfinger" i 1999. Den nye Skiensutgaven av Dilldall Holom er igjen oppegående med konserter og plateutgivelser. Men roen varte ikke lenge. Per Sælør slutter og inn kommer mannen som er min kontakt i bandet, Jørn Andersen, som spiller gitar og mellotron. Kåre og Arne henger fremdeles med og er viktige bidragsytere på albumet "dr. ja" som slippes i 2002 både som vinyl og cd, og som henger i hop hvis du skulle finne på å kjøpe plata, noe du avgjort bør finne på. Imidlertid, plata ble presentert av Harald Are Lund i P3 allerede i 2001. En annen pen happening i bandets biografi er prosjektet "Draumkvedet", som de fremfører live sammen med bandets nye organist, Geir Fragell og Ingeborg Bratland, kveding. Det topper seg under fremførelsen av prosjektet under NM på ski foran hele eliten. Jeg kommer tilbake til "dr. ja" igjen, men ikke lenge etter utgivelsen trakk Larsa seg og Trond Namløs kommer inn på bass.

Så er det stille, inntil 2004. En ny kreativ periode er i gang, med livevirksomhet (gutta stiller i grønne operasjonsfrakker og bandasjer rundt hodet og spiller kirurgrock) og nye plater på gang. En smakebit er allerede ute, i våres, i form av et cd-basert helakustisk minialbum ved navn "...mens vi venter på" - og det vi venter på er cd-en "Kun for dine røde øyne", produsert av Arne Spector og full av elektrisk syrerock, ventet levert seinhøstes 2005. Medlemmer er Strander, Andersen, Namløs og Brynhildsen, men denne omtalen har hoppet over omtalen av albumet "dr. ja". En klassiker? Ja. Les videre...

Albumet "dr. ja":
Bandets relasjon til doktorer og kirurger er for min del uviss, men tittelen på plata, tekster og det faktum at de stiller opp som kirurger live skaper et inntrykk av en sammenheng. Plata er utgitt i 2002 står det å lese på websida, men det står ingenting verken på vinyl eller cd, og det faktum at Harald Are Lund presenterte plata allerede i 2001 skaper et inntrykk av at bandet driter i om du er klar over når plata ble gitt ut. Og siden musikken er tidløs er det jo egentlig en uvesentlig detalj. Voff, en hund er tegnet på selve vinylen, på ene sida. På andre sida er det tegnet et spisende ekorn. Tegneren er slik jeg har erfart det Kåre. Vinylcoveret prydes av et fantastisk tegnet skautroll, tegneren er medlem Kåre. Lp-coverets design forøvrig er Arne Løinings verk.

Plata til Dilldall Holom er ikke gitt ut på en kjent label. Ei heller på en ukjent label, men er så hjemmesnekra som mulig. Lydopptak er gjort av Arne Løining, også kjent som Arne Spector. Han har også mikset og mastret. Plata er spilt inn på Holom Resort, også kalt Revetal Lydstudio, beliggende i Gjemsø Grendehus på Tjøme. Dette er Dilldalls første og foreløpig eneste vinyl, gitt ut i 172 eks. Jeg har fått et mørkerødt prakteksemplar. Når du mottar denne vinylen vil du fort erfare at noe har gjemt seg inne i omslaget, som lett kan ramle ut hvis du holder plata i feil vinkel. Det som datt ut hos meg var en cd-versjon av "dr. ja". Plata har, som nevnt tidligere, en annen manns tegning av en annen mann, enn vinylen, som hadde et skautroll i front. Innpakningsmessig snakker vi om et plastomslag med en cd og et ark i, med tekstene påtrykt, og en advarsel (les over), utgitt av Helsedilldirektoratet, alias Dilldall Holom's Institutt For Nordmenn's Mentale Hygiene.

Om musikken kan sies at lydbildet til Dilldall Holom skulle være tungt og syrete, det skulle være norske tekster, det skulle meisles frem. Dette er resepten fra 1990. Bandet spilte allerede fra starten vidunderlig vridd rock, de avleverer elektriske og akustiske signaler, det er din jobb å tolke signalene. Jeg har tolket dem for deg sånn at du kan lettere bestemme deg for om du skal bruke cash på å få dem inn i huset ditt. Signalene til Dilldall Holom er på "dr. ja" delt opp i 10 tabletter som varierer i styrke og som har fått forskjellig farge, navn og blodtype. Jeg har smakt på hver bidige tablett for deg.

Tablettene:
Familien Hansen - Sprekkeferdige gli- og ebue-gitarer røsker tak i deg, før du har klart å telle til 8 på gresk er de i gang med skrallende organisk syrebefengt hengemyrrock. Tenk gitarlyden til Jimi Hendrix, The Black Keys, Hound Dog Taylor og Vanilla Fudge multiplisert med 3,14 og tilsatt øredøvende dråper med fuzzbass - og ikke minst Løinings trekkbasun. På denne låta viser bandet sine blues, garasje og syrerøtter, de strekker seg ut i full lengde og rocker hemoroider på fisefine folk med blylodd i sitteredskapet. Vokalen til T. Gran er på denne tonet noe ned, men de kommer voldsomt tilbake med tekster som skulle vært utgitt i egne bøker og som burde vært analysemateriale for ungdom på ungdomsskolenivå.

Gjedda kommer - Overstyring, subblyd og manisk snakkesynging starter opp denne hemningsløst geniale låta. Ett stykke ut i låta sier Kåre åååååå åi åi åi åii og brått forandrer ting seg, det er som å sette ei kjerre i fjerdegir direkte over i revers. En nifs gitar og en fryktinngytende stemme frembringer skumle tanker i sinnet mitt, men etter å ha kikka under senga vet jeg at skautrollet bare er en tegning og at musikken ikke har spist seg inn i huet mitt. Tekstutrag: "Ååååå åi åi åi, gjedda kommer, gjedda kommer, olm i aua, sulten støtt, tar du sjansen uta skor når gjedda er så glad i kjøtt"

Først nei - Jeg huser ikke åssen låt det er men det er en låt på "Abbey road" som har omtrent samme introen som denna låta. Så er det jevnt slutt, når vokalen kommer inn. Dra hjem så grusomt - deilig! Fremdeles Kåre på vox, T. Gran har tatt seg en pause, lettølpause. Eller, sang er ikke riktig utrykk. Kåre bæljer og vræler som en drita full mann. Så tøft å høre på, en føler seg så hjemme liksom, er så lett å identifisere seg med denne gjengen (ikke les dette mamma). Lydmessig kunne låta passa inn på Joe Cockers debutalbum, jeg tenker på det doffe hammondorgelet til Geir Fragell for eksempel, Jørn A speller vav-va gitar, den herlige sjelfylte bluesrytmen, sånne ting. En ganske ålreit låt egentlig, sett bort fra den vanvittige teksten og synginga. Låta er nesten ferdig da de oppdager at den har gått på feil takt, de bare skrur opp tempoet veldig, så er låta ferdig. Fantastisk! Tekstutrag: " Drekke lettøl, eta snus, sjuk og sulten, ingen rus NEI NEI NEI NEI

Kom hit Jon - Alle låtene er spesielle, men denne er spesiell. T. Gran tilbake på vokal. Han heter egentlig Karl Olav vet vi. Jørn A. på mellotron. Avdempet. Behersket. Dyp. Mellotronen spiller opp en melodi som...vel, det minner mest om et kassettbånd som er delvis ødelagt inneholdende gamle klassiske orgeltoner. De tar den helt ned på denne, lar deg få slappe av, nyte teksten.
Tekstutdrag: "Elektrisk smiler så ditt ikon, langt der ute trasker Jon. Tjuetusen fluer de tar feil, fugler smeller så inn i et speil"

Gutten - Igjen noe nytt. Butthole Surfers møter The Residents. Ei feit bluesrockfarget sugge av ei låt. Operasynging i tillegg til noe lavt mikset vokal. Helfjernt. Deilig rytme. Grisetøft gitarspill av Jørn A.

Kompe på fjøl - Dette er første låt på side 2 av vinylutgaven, og på generelt grunnlag kan jeg si at hvis hovedpoenget med rock er å være annerledes ville Dilldall Holom vært verdensstjerner. Vil våge å påstå at vokalarbeidet og rocktekstene på denne plata kvalifiserer til hedersbetegnelsen nyskapende. Kan ikke huske å ha hørt noe lignende, og dette må da vel være godt norsk på norsk Vidar Lønn Arnesen? Eller feiger norske riksdekkende radiokanaler ut i det blå når det blir snakk om musikk som krever litt lyttearbeid? Denne låta viser i alle fall at Dilldall Holom også har hørt på Frank Zappa. En seigt buldrende rytmeseksjon messer ut en sugende rytme og over den ligger vokalen som er mikset i sirup. De finner på noe nytt hele tida. Man blir ikke lei denne plata. Dessuten er gitarspillet ofte makeløst, på denne spiller T. Gran fender sologitar og Jørn A. spiller gibson gitar. Teksten er som vanlig hinsides, hvor får de det fra? Er dette et slags bonderomantisk byjungelspråk? Tekstutdrag: " Kom fra Texas, hadde høyrevridd lem. Tredje generasjon, og nå lengter'n hjem, til en stein der ute ved Jæren"

Mett mygg - Vokal stønning og Arne Løining på trekkbasun blir utfordret av en skarp og syltynn gitarrytme, foten trøkker fuzzpedalen i bånn, og et litt eventyrteatralsk sangnummer blir forsiktig spunnet rundt skodjeheimen bak øra. Hvis noen spør om åssen musikk disse gutta egentlig spiller så blir man nok fort svar skyldig, dette er nemlig Dilldallrock, eller eksperimentell rock fylt til randen med syre. Tekstutdrag: "Så skrelde eg av han dei vengjene små i beina og heldt han og gapa, så åt eg opp myggen med hovud og hår, eg tygde og svelgja og rapa. Eg lurte på kor hev den yggen no vore. Då eg gav han eit drepande nuss han kunne ha vore hos ein med minus men det smaka som resus pluss"

Penger e'kke alt - En sausa blues på halv fart og med fabelaktige Geir Fragell på hammond - endelig. En blues altså, litt oppjazza, en sånn blues du hører i en illeluktende bar hvor rips henger over deg og tilbyr sine varer og alle sitter totalt neddopa rundt pokerborda og smiler skjevt. Litt ut i låta slutter T. Gran å snakke blues. Et organisk, pulserende groove tar over og løfter deg opp på et gyngende lasteplan. Fet er bare fornavnet.

Drekke for å dø - Både mellotron og hammond på denne, og en låt som bygger seg opp fra forsiktig visping av cymbaler og koselig sløv synging til en lydorgie ute av kurs. Særpreget går igjen hele tiden, garasje, syre, bluesa, med glimrende syke tekster og vokal, avante arrangementer og spelling som herjer med gåsehuden din på ryggen. Tekstutdrag: "Det er tjue minus, og hodet har frysi fast. Titte ned over mitt nye slips av oppkast. Jeg drekker ikke for å nyte, jeg drekker for å dø"

I jorda vise - Denne låta er Kåre Brynjulfsruds verk. Han fremfører den alene med sin akustiske gitar. Låta er den enste som ikke er innspilt og mikset av Arne Spector, men en herr Kjell Øyvind Braaten. Tja, hva skal jeg skrive tro, annet at det er en uhyggelig flott sak, har spilt den 73 ganger, elsker den. Skjønner du hvor jeg vil hen hvis jeg skriver at Prøysen kunne skrevet den, men en Prøysen som har gått på fylla i ukevis, blitt uteligger og rølpete. En tekstmessig speilvendt Prøysen, med sin melodiske evne i behold. Kåre synger om en post døden opplevelse der han synger med merkelig ulende stemme hvordan han opplever vår, tæle og trangboddhet nedi grava. Låta blir også avspilt for oss gjennom noe som kan minne om sveivegrammofon-lyd.
Tekstutdrag:" Larvene biter og kjøttet blir jord, vil du'tte grava ner. Så da blir det dyrkbart på bjerget her nor, på berget her nor"

Epilog: Skakke bruke for lang tid på denna eppilågen (hjelp, nå skriver jeg dilldallsk). Dette er en av mine absolutte favorittplater. Først "Lost in Legoland" med Neperud, så denne. Hva er det med Skiensfolk? Så min kjære, har du lest alt jeg har skrivd foreløpig så blir neste skritt å få tak i denne skiva, du vil ikke angre, den vil bli din venn i gode og onde dager.

Rock Engh Roll 22 november 2005