Hovedside

Transportmiddelet med Dipsomaniacs i har rullet landet rundt i noen år, og jeg ser det slik at det kunne vært artig med en bitte liten oppsummering. For det har seg altså slik at Dipsomaniacs ikke er noe ferskt band som gir ut sin debutplate i 2003. Neida, dette er deres 6. albumutgivelse siden 1997, så de er for veteraner å regne. I tillegg kommer en liten skog av 7-tommere og ep-er. Dipsomaniacs-universet er stort, men de har en webside som inneholder imponerende mye info om det meste som har med bandet å gjøre. Den forklarer for eksempel at de har gitt ut 6 album, men at det som kom ut i 2002 er mer for et lydeksperiment å regne, eller "improvised instrumental pieces of music" som de kaller det.

Ser man bort fra akkurat det albumet så er det relativt enkelt å putte Dipsomaniacs i sekken psykedelisk pop. De var en av flere norske band seint på 90-tallet som gikk 30 år tilbake i tiden og lot seg inspirere til å revitalisere den herlige musikken som oppsto fra 1966 og noen år fremover, udødeliggjort av The Beatles, The Byrds, The 13th Floor Elevators, Country Joe & the Fish, Jefferson Airplane, Beach Boys, The Seeds, Syd Barrett, Love, Buffalo Springfield, Donovan, The Sonics, The Zombies, Quicksilver Messenger Service og The Electric Prunes. At Øyvind Holm synger mer og mer som John Lennon gjorde på "I am the walrus" forsterker 60-talls følelsen enda mer.

Men Dipsomaniacs lager 60-talls-pop for det nye årtusenet, og på "Praying winter" er de periodevis like gode som sine forgjengere. Jeg har bare "Braid of knees" fra 1999 fra før i samlinga mi, men utviklingen til bandet går klart i retning av mer poporientert psykedelia med suverent god lyd, mens det tidligere var ganske rocka, skrukkete og relativt lite kommersielt, dog veldig spennende. Sikkert en naturlig og klok utvikling, så lenge det ikke blir for polert og konvensjonelt. Det er det heldigvis ikke. Bandet er flinke til å variere både arrangementer og tempo, og med seg har de en drøss gjestemusikere som bidrar sterkt til at jeg får lyst til å spille denne skiva nonstop hele dagen. I dagens popverden er det naturlig å sammenligne bandet litt med det som foregår i platekollektivet "Elephant 6" i statene. Lydbildet er altså optimalt, men det er de overveldende flotte melodiene til sanger og gitarist Øyvind Holm som drar deler av denne skiva opp til de store høyder.

Hvis man skal ta for seg disse flotte låtene til Holm så kan man jo like godt begynne bakerst, med balladen "Songbird (without you knowing)". Den er noe av det vakreste jeg har hørt, og hadde passet ypperlig inn på "Revolver" eller "Pet sounds". Den har et rullende dynamisk pianospill i superklassen, og det jeg tror er lyden fra en trombone fremføres med eleganse og stil av gjestemusiker Gøran Olsen. Et annet sted på plata gjør Motorpsycho-medlemmet Håkon Gebhardt en fin figur på banjo.

Hvis jeg fortsetter feil veg i denne oppsummeringen over geniale låter på skiva så behøver jeg ikke å hoppe over mer et par holdeplasser før "Caught by this feeling" dukker opp. Refrenget invaderer hodet ditt og gitarspillet er Neil Young anno 1969. "Someday soon" er også fantastisk, men nå er det George Harrison det ligner på. De som liker "Abbey road" med Liverpool-kvartetten bør sjekke opp den låta kjapt. På "One good cry" kliner dem til med litt mer rocka stoff. Psykedelisk skal det være, men bandet kler en tyngre drakt også. Jeg vil ha mer.

Denne anmeldelsen er i ferd med å bli svært lang ser jeg, og meget lang vil den bli hvis hver låt skal få et avsnitt. Tenker derfor det holder nå. Noen vil kanskje oppfatte det som et minus at de ligner veldig på sine forgjengere innen psykedelisk pop og rock på 60-tallet, men jeg synes heller det er ganske flott at vi har et band her hjemme som matcher de store kanonene med egne komposisjoner i ny lyddrakt. Dette hadde vært en klassiker med litt færre låter.

Rock Engh Roll 27 oktober 2005