For meg er det uperfekte perfekt, sa Neil Young. Han snakket om låter og lyd, i Lydverket. I Norge har vi et plateselskap, et platestudio og noen få band som perfeksjonerer det uperfekte. Ved å lage så uperfekt lyd som mulig skaper de lyd som er perfekt, for de som elsker uperfekt lyd. Vanskelig, neida, hør på denne fantastiske splitvinylen så vil du ultrakjapt forstå hva jeg mener. Det har seg nemlig sånn at denne plata er innspilt, men ikke produsert. VU-meterne står for det meste og svir seg på rødt mens vintagegitarer, analogt opptaksutstyr, dirrebass, skurr og sylskarpe diskantlyder flerrer opp lufta, slik The Sonics, The Standells, The Amboy Jukes, Blues Magoos, The Beau Brummels, The Turtles, The Electric Prunes, The Seeds, The Barbarians, The 13th Floor Elevators, Nazz, The Litter og Sam The Sham & The Pharaohs gjorde det på 60-tallet.

Lyden er et direkte speilbilde av det som har foregått i studio, Autotune-medlem Håvard Lunøe-Nielsen sitt Come Again? Studio. Forskjellen er at på 60-tallet måtte det ofte bli slik fordi opptaksteknologien var i sin barndom, mens bandene på denne plata ønsker det slik, autentisk retrolyd, som høres ut som det er spilt inn i et skur, kjeller eller en garasje. Det morsomme er jo at folka som er engasjert i dette prosjektet, volum 1 i en lang serie håper jeg, har forstått noe om lyd som synes å ha blitt dratt ned i dass sammen med alt det analoge, til fordel for alt det sterile og iskalde digitale opplegget som begynte å herje med cd-platas inntreden på midten av 80-tallet. Nemlig at det ikke er mulig å få bedre rockelyd enn man får ved å spille inn lyden på en vinylplate, og når man i tillegg spiller den inn på en 10tommer med avspillingshastighet på 45 rpm så får man rett og slett perfekt lyd, og det uperfekte har blitt perfekt.

Denne 4-veis spliten er innspilt sommeren 2005 i Come Again? Studio, som ligger i Sverdrupsgate i Oslo. Studioet har spesialisert seg på analog og vintage lyd og har mye morsomt stæsj på plass, som: Great British Spring - Fjærklang av den lange sorten, Echolette E-51 - Frisk Båndekko med en haug av rør, Melos Echo Chamber - rockabilly båndekko, Zoom echo - urgammel fjærklang, mest brukt som distortion, og masse annet snadder, sjekk hjemmesida. Kanskje The White Stripes vil spille inn neste plate der istedenfor i London. Mother Ocean Records (MOR), som kaller seg "The only really independent record label", er distributør, men det er bare Autotune som til vanlig holder til på labelen. Hvorfor disse 4 bandene har gått sammen for å lage en plate vet jeg ingenting om, men de er alle Osloband, kjenner nok hverandre godt, og spiller temmelig sprengkåt rock 'n' roll klint inn i garasjelyd, så årsaken til samarbeidet behøver ikke være mer komplisert enn det. Og takk for det.

THE 4-WAY SPLIT - RECORDED NOT PRODUCED! - STUFF TO DIG!

1- THE CHEATERS: "Loosing my mind" - Dette er en ganske fersk Oslo-trio, med låtskriver Øvvind Skarsbø på gitar og vokal, Kristian Hodnesdal på bass og Henrik Width Kristiansen på trommer. De har sjokkerende nok kun to demoer i bagasjen før de ble med på denne spliten. Likevel er de plukket ut som et av by: Larm-bandene i Tromsø i februar 2006. Det vitner om kvalitet. De har flere ting på gang også, de skal nemlig til London snart, til Toe Rag studio, og spille inn et sett med låter med tanke på utgivelse i mars. The Cheaters er villmannsrock av beste merke. De hevder å være inspirert av britisk 70-talls punk og 60-talls beatmusikk, men jeg synes de høres ut som en ørkenmiks mellom The Gun Club, The Animals og Dictators. Låta Skarsbø har skrevet for anledningen er formidabel, den får meg til å hoppe rundt i stua på høygir og strupen tørster plutselig etter gusjebrunt fludium med skum på toppen. Og sjekk den lyden!!!

2- THE VINEYARDS: "Scaro maro" - Beware of the ambulance of doom, for den kommer rasende mot deg med The Vineyards i, splitta opp i disse enkeltindividene: Häns Märtin, vox, gitar; Kjärtän, gitar; Svëin, bass, orgel, og Törmöd, trommer. Dette tidligere Rockeweb-omtalte bandet nyter at grekerne har falt for dem, og deres ep "Good rock for good people", en plate jeg ikke har hørt. Snufs. Det jeg hører på denne vinylen er nok til at akkurat det ikke kommer til å vare lenge, for "Scaro maro" er uhyggelig bra. The Vineyards spiller garasjepunk som er tufta på en resept som aldri vil gå ut på dato. Det er rå, primitiv, drivende, orgasmebefengt, topptrimma, vintage rock 'n' roll, og på toppen av det hele får vi en gyselig deilig gitarsolo som skraper ut gørra i øra dine. Det gjør forresten lyden av stiften også når den parkerer midt på vinylen.

3- AUTOTUNE: "It's not the dance, but what it leads to" - Etter to magiske 7tommere og en diggbar ep har disse lydprofessorene innen feil lyd blitt et av mine favorittband, og jeg har delt ut gitarer i vill panikk hver gang jeg hører en overstyrt tone fra dette ensemblet. Medlemmer er selveste Come Again? Studios lydmester Håvard Lunøe-Nielsen på vokal og gitar, Håkon Repstad på bass, Jan Vegard Nilsen på trommer, og Bjørn-Yngve Kinzler Eriksen på orgel. Gutta er stolte over å spille på Hagström-gitarer, Elka-orgel og Rogers-trommer. Autotune har lagt sin elsk på garasjerockrevival-band som Reigning Sound, Compulsive Gamblers, Barracudas, Fuzztones og Oblivians og legger som disse veldig mye vekt på at melodiene skal huskes. Denne gang har de nesten overgått seg selv med en låt som nesten stinker av klassikermateriale. Sjekk tittelen på låta og tenk deg refrenget med nettopp de ordene og hva de betyr. Kloakkstinkende gamle minner fra selvdestruktive fyllefester sveiper ubønnhørlig gjennom kropp og møllspist hjerne mens orgelet til Kinzleren pumper lufta full av brummende orgellyder, og heldig er den som får kjøpt rettighetene til låta for svimlende one zillion pounds, som bandet krever for den.

4- COCKTAIL SLIPPERS: "Sentenced to love" - Disse garasjepowerpoppunkejentene er de mest erfarne på spliten, med to album på samvittigheten. Damene heter og spiller: Tammy Sticks, trommer; Sugar Cane, bass; Rocket Queen, gitar, bakvokal; Franny Frenetic, gitar, og ikke minst Lisa Farfisa, vokal, farfisaorgel. Rockedamene gir oss en superb låt om Løøøv på denne plata som vekker opp gamle minner om Suzi Quatro, Joan Jett & The Blackhearts, Blondie, The B 52s og The Ramones, selv om Cocktail Slippers er mye mer garasjeprega. De er ikke så ulik et annet tøft jenteband fra Oslo, The Launderettes, men jeg har en følelse av at tekst og melodi er ganske viktig for Cocktail Slippers, vurdert ut fra denne låta, "Sentenced to love". Låta er som en gammal slitt olabukse med håndpåsydde lapper: Holdbar, rawka, fargerik, hippieprega og personlig. Disse jentene kan få alle kvinnebedårere, macho menn og ødipuser til å knele foran seg hvis de lager en skive stappa med låter som denne, som handler om "how to deal with your lover when he won't tell yah". Kan tenke meg mannfolka gråter halvlitere når Damene spiller denne live. Det fine med denne splitplata er at Cocktail Slippers har fått spille inn en av kremlåtene sine på en lydplattform som kler dem veldig. Dette vil vi ha mer av!

Jeg har nesten ikke tid til å vente på dose 2 med rock 'n' roll sessions fra Come Again?, så jeg må spelle denne uavbrutt til dose 2 kommer. Skal du bare kjøpe en plate i år sier du? Det må bli denne, og du får den hos MOR og Big Dipper. Så sier vi 4 x hipp hippere hippest for denne essensielle utgivelsen. Diddy wah diddy - Nobels kulturpris til Lunøe-Nielsen nå!!

PS: Har fått spørsmål om hvor denne skiva kan kjøpes. Svaret er Big Dipper Records og Mother Ocean Records (MOR)

Rock Engh Roll 6 januar 2006