Startside

"Rock till we stinks!" er en samler fra Hit Me! Records med et representativt utvalg fra den usignerte delen av punkrock scenen i Oslo. Vi får her stifte bekjentskap med 13 band og 13 låter, som er innspilt i tidsrommet fra vinteren 2007 til forsommeren 2009. For folk som er vel bevandra i Oslos punka undergrunnsmiljø er nok de fleste banda her kjente og kjære allerede, for andre som er nysgjerrig på punk fra andre deler av landet er dette en gøyal lekkerbisken med relativt nye band fra tigerstaden. Jeg personlig har vært borti noen av dem på MySpace, men det meste her er totalt upløyd mark. Kvaliteten varierer selvsagt her, fra band man umiddelbart hører har noe på gang til band som bare fremkaller et bredt smil. Det er noe av sjarmen med en plate som dette. Alle skal med, i god sosialdemokratisk tradisjon.

Det starter med rå juling. Gatecrashers er noe å se opp for. Med Stony Crash på vokal og Eddie Gestapo på sologitar smører de lytteren utover stuegulvet med vanvittig entusiastisk glampunk og boogiepunk i låta "Punk struck boogie". Prikkedød fortsetter oppturen. I speedtempo får vi høre en typisk Jokke-tekst om "Tørst". Låta er nesten over før den starter, men vi rekker å legge merke til den stilige punkevokalen til Johanna Nes Thorbjørnsen, som også håndterer firestrengern, og gutta som hardcore/rapmetal-korer i bakgrunnen. En grym låt fra et band vi vil høre mer fra. Disen er også The Replaceable Heads sitt bidrag. Allsanggarasjepunk er gøy og bandet har laget en morsom tekst til "She thinks i'm a rabbit". Det samme kan sies om punkrockerne Crime Club og låta "Bless me", som har en vokalist som heter Christ og en gitarist som heter Cake. Dessuten er ikke ukjente Dan Thunderbird med her på bass, og Mortis Pinasi spiller trommer.

På dette tidspunktet måtte jeg slå av plata og ta meg en tur ut i frisk luft for å klare å puste i riktig tempo igjen. Så fortsetter det med skapunk og The Clash-inspirerte Fant, som synger "Oss 3", før en ny boogiepunkskute har seilt ut i opprørt farvann, nemlig Goldcrush med låta "I don't want you around". Noe av det viktigste i punk er å formidle den autentiske rebelskheten. Punk kan lett høres for pent og pyntelig ut hvis ikke de som speller har en høyeksplosiv granat i ræva som kan gå av hvert øyeblikk. Det høres ut som M. Honey har en sånn granat i ræva, for hu er forsyne meg noe av det freskeste jeg har hørt av kvinnelig punkisvokal ever. Hu synger i bandet Amper og låta de leverer er "Cider song". Jeg vil allerede nå utrope Amper til denne skivas største positive nykommer.

Maskineriet til Sülk er også smurt inn med piggtrådfett. På "Blind vold" får vi servert en hyperrask punkpopknyttneve av edel kvalitet. Et bra punkeriff og en digg solo kommer som et velregissert supplement. Kongefamilien er morsomme, de spiller en slags psychobilly-drapert barnepunk, og bortsett fra at teksten er på engelsk så kunne dette passet bedre inn på en plate med Kaptein Rødskjegg & Sjørøverne, og det er egentlig ment som et kompliment. Pink Dirt leverer ærlig screamopunk rett fra levra med "Fikser ikke livet"; - Fikser ikke livet, fikser ikke jobben, fikser ikke dama, jeg tror jeg går og henger meg. Pink Dirt er favoritt nr. 2 her. Borderline Bitches har vært på ganske mange Backstreet Girls konserter hører vi, men har et stykke igjen før de kan erstatte dem, men det skulle da også bare mangle. Låta "Going down on me" er som 96% hjemmebrent, god på smak, men litt svak. Så kommer Stinky Fingers med et lydbilde som minner om en tidlig Hüsker Dü plate. Rått, deilig og skurrende.

Feilfødt er platas eneste representant innen trashmetalpunk, og de er gode, møkkgode. De er såpass bra og erfarne at de vel egentlig ikke tilhører denne plata, de må ha holdt på lenge, hvis ikke er de usedvanlig talentfulle. Låta "2 år" er da også spilt inn høsten 2007, men mikset på nytt i år. Bamse Von Fylla på vokal og Skaftetryne på gitar holder bålet glødende og kompet med Vognhall på bass og Messias på trommer hiver på nye runder med bensin gjennom de 2 minutter og 55  sekundene låta varer. Bandet etablerer fort et skikkelig trøkk som holder seg oppe låta gjennom, man får lyst til å "bange" med skallen og sparke inn veggen, og ikke minst får jeg lyst til å høre låta flere ganger og mer, mye mer, av dette bandet.

Dette er en skikkelig godbit, løp og kjøp!

Rock Engh Roll 26 september 2009