Hovedside

Dette plateprosjektet startet da Kjell Sander Strømdahl fra Skien kom tilbake fra USA etter å ha sett Roky Erickson live på Austin City Limits Festival i 2005, hvor han gjorde en av sine første show på 20 år. Takket være sin bror Sumner Erickson sin iherdige innsats for å få Roky på beina igjen, kan alle Rokys gamle og nye fans oppleve den psykedeliske rockens gudfar live igjen. Roky ble i 1969 feilaktig tvangsinnlagt på en psykiatrisk institusjon for besittelse av marihuana, etter at han hadde erklært seg selv sinnsyk for å slippe fengsel, der han ble utsatt for feilmedisinering og elektrosjokk, og har siden han slapp ut igjen fra galehuset 4 år seinere vært en skygge av seg selv til broren fikk ryddet opp i alt Roky sleit med.

13th Floor Elevators oppfant "psykedelisk rock", og ga ut den første store klassikeren innen genren i 1966 med svimlende gode "The psychedelic sounds of...", før de fortsatte med den enda bedre "Easter everywhere", før bandets livsførsel tørket ut bandets kreativitet og energi, sånn at bandets tredje album og siste studioalbum, "Bull of the woods", dreide seg mer om gammal moro enn nye låter, men det er en bra plate det også, for all del. Roky Erickson ga ikke ut ny musikk før på begynnelsen av 80-tallet, da med backingbandet The Aliens. Han fortsatte med å gi ut soloplater med glimrende musikk fra tid til annen, uten at så mange andre enn gamle Elevatorsfans fikk det med seg.

Nettopp det at en av rockens største pionerer og låtskrivere var borte vekk fra medieoverflaten og tilsynelatende glemt, kanskje fordi det var slik Roky ønsket det selv, fikk en gjeng med fans til å gi ut den første og frem til nå den eneste skikkelige tributeplata til ære for Roky Erickson. Den kom ut i 1990, het "Where the pyramid meets the eye", og de som gjorde ære på Roky for anledningen var ikke smågutter i rockebransjen, for det dreide seg nemlig om artister som ZZ Top, Doug Sahm, R.E.M., Julian Cope, Primal Scream, The Jesus & Mary Chain m. fl. Men 17 år frem i tid er det altså en Telemarking som får en ide om å lage en ny tribute for sin helt, denne gangen med skandinaviske band, perfekt timet i forhold til Roky Erickson sin smått utrolige Europaturne sommeren 2007.

Kjell Sander Strømdahl opprettet plateselskapet Fat People Are Harder To Kidnap Records i sakens anledning, fikk en distribusjonsdeal med Big Dipper Records, og før eller etter dette, spurte noen skandinaviske band om de ville bli med på plata, en plate som skulle være en gave til Roky og hans 60. års bursdag 16. juli 2007. Jeg vet ikke om noen av de spurte bandene takket nei, men det er vel heller tvilsomt, selv om det ikke lå mange kroner å hente i dette, for alt overskuddet skulle nemlig gå til Roky Erickson Trust Fond.

INNHOLD

1- THE CHEATERS: "Reverberation (doubt)" - Tønsbergs fenomenale garasjerockere gjør en rå, blå og sugende garasjeversjon av en av de store låtene på "The psychedelic sounds of...". Det skriker og gviner så øra svetter blod, men deilig er det! Ikke rart The Cheaters får selv morgengretne musikkskribenter til å klø seg bak øra i yr glede. Tanken på å se dette lurvelevenet live får meg til å tenke på noen vise ord Neil Young har sagt: "- You go as hard as you can until you get the audience near orgasm. And then you go twice as hard for as long as you can until you drop. That's what rock n' roll is -"

2- WITCHCRAFT: "Sweet honey pie" - Dette svenske Örebro-bandet er et nytt og hyggelig bekjentskap for min del. Bandet er vanligvis opptatt med psykedelisk stoner og tungrock, men gjør her en nydelig og var versjon av en ganske sjelden og fin Roky-låt. Sjelden på den måten at du må leite opp sjeldne "Gremlins have pictures" fra 1986 for å høre den. Det er et album med odds 'n' ends og diverse outtakes. Men Witchcraft har tatt med seg barna ut i skogen på en hyggelig bærtur med fugler som kvitrer og alt er koselig, og kanskje litt trist. Får meg til å tenke på Nick Drake. Magnus Pelander, sangeren, har en lys og intens stemme som skaper friksjon i låta, slik også stemmen til Roky gjør.

3- BABY WOODROSE: "I don't ever want to come down" - At Kjell Sander har fått med seg band som dette danske garasjerockmonsteret er grensesprengende hyggelig. Har bandet på vinyl og kan ikke få fullrost det nok. Her gjør de en gigantisk versjon av nok en killerlåt Roky lagde som ikke var med i det gode selskap opprinnelig; tror faktisk ikke den dukket opp før cd-alderen og da som et bonusspor på "Easter everywhere". Noe av det som er gøyest med hele denne tributeskiva er at kanonband som Baby Woodrose må spille noe annet enn det de pleier, men man hører likevel at det er dem, og låta som i utgangspunktet var fin får en ekstra dimensjon liksom. Jepp.

4- THE ROKYS: "Stand for the fire demon" - Dette bandet kommer fra Gøteborg og er et reint Roky-tributeband. Bandet gjør velkjente "Stand for the fire demon", mer rocka enn originalen, ja faktisk på grensa til hardrock i riffa her (eller på grensa til storm i kasta, som en meteorolog ville sagt det), men vokalisten høres ut som en kloning av Roky og det er herlig småsurt og møkkete. Sologitaren får fritt spillerom, og det skingrer i øra så det går deilige ilinger gjennom kroppen. Dessuten har bandet platas beste bassist, som får til en rytme som får betong til å danse cha-cha-cha.

5- THE HELLACOPTERS: "Cold night for alligators" - Det er på dette tidspunkt av omtalen jeg begynner å lure på om Roky bare lagde klassiske rockelåter. Denne er jo helstøpt, og det samme er bandet. Har jo flere låter av dette krembefengte svenske orkesteret i hylla, og det lukter som vanlig svidd av høyttalerne etter noen minutter med disse. Man kan høre at bandet elsker å spille dette, de gjør det til sitt eget materiale, med en liten twist, for å si det sånn. En av Rokys beste dette.

6- LOS PLANTRONICS: "You're gonna miss me" - Så til platas store forvandling. Norges surfband numero uno, med et lass med Tarantinobefengte surf skråstrek gammalrockinfiserte klassikere med høy gitarføring avgir svar. Svar avgitt. Svar er riktig. Det har seg nemlig sånn at den mest kjente låten til 13th Floor Elevators trengte en ny rocka garasjedrakt. Jeg prøvde å spille denne så høyt som mulig. Jeg satt den på toppen av vinylhylla, men det ble ikke høyt nok. Denne låten kan kun spilles høyt nok av et gigantisk PA-anlegg på en Woodstock-aktig arena. Og det morsomme er jo at Los Plantronics også har prøvd å etterligne Tommy Hall's fjerne jugbox-lyd. Dette rocker som faen, ja såpass mye at tidenes psykedeliske lykketreff har blitt punk. Det er sant.

7- THE MAINLINERS: "Bloody hammer" - Ny svenske. Ny låt fra albumet "Evil one" fra 1981, som var hans gjeninntreden i rockesirkuset så og si. Hvorfor akkurat dette albumet er representert med flere låter enn noe annet album, inkludert platene til 13th Floor Elevators kan du bare spørre meg om, men kan jeg svare? The Mainliners drar i gang med noe garasje møter US heartland rock, med et sånt tungtlydende piano, men er ellers lett på foten. Dette er overraskende nok en av platas anonymiteter, bortsett fra en knockout gitarsolo som rasper. Må bruke en ungdomsskolekarakter her: Godt, kan bli bedre.

8- GRAND CAFE: "Sputnik" - Heilnorske Grand Cafe skulle selvsagt ha fått tildelt en låt nr. 16, for låt nr. 8, "Sputnik", burde Telemarkshelten Sputnik fra Drangedal sunget sjøl. Denne låta befinner seg også på "Evil one" faktisk. Uansett, Grand Cafe gjør en grei versjon av låta, i det man kalle en slags streit hardrockutgave av låta. Får ikke helt foten for denne heller, mangler særpreg og nerve, tributeskivas midtparti har noen svakheter som er lett å avdekke, dessverre.

9- ON TRIAL: "I have always been here before" - Dette danske bandet er noe helt annet enn de andre på plata, og de bryter også ganske kraftig med det Roky dreiv med, for vi snakker om en ganske lett countryrockversjon av en låt som først dukket opp på en 7"-ep fra 1977, under navnet "Two headed dog". Seinere har den blitt plassert flere steder, også på en antologi. Det rare er jo at On Trial absolutt ikke er noe lett band å lytte til sånn vanligvis, for de sysler med eksperimentell rock og neo psykedelia. Men her har de altså valgt en ganske annerledes innfallsvinkel til en av Rokys ukjente perler. Tolkningen vokser med hver lytting og det er, som vanlig fra Rokys penn, en vakker sak, også i hendene til On Trial.

10- BACKSTREET GIRLS: "Crazy crazy mama" - Et kriminelt brekk så og si, ikke overraskende fra Norges feteste partyband. Bakgatedamene gjør denne låta til sin egen, på godt og vondt. Det svinger som en jojo, men er det slik denne låta skal være da? Morsomt er det i alle fall, og det rocker infernalsk. Petter Baarli må da være landets beste gitarist! Hadde jeg hørt på dette bandet hver dag hadde jeg vært alkis. Moro!

11- THE MONO SAPIENS: "Two headed dog" - Nok en låt som høres ut som en klassiker, men såvidt er kjent utenfor en helt smal krets av Roky-fans. Jeg så dette bandet varme opp for selveste Dead Moon på John Dee og vet jo hva de står for, så jeg er ikke overrasket når de serverer dette råskinnet. Av en eller annen grunn sliter de fleste banda med å å høres like kjellersøplete ut som Roky gjorde, men The Mono Sapiens har så mye kvalitet i seg at det funker likevel, ikke minst fordi man sånn cirka 2 minutter ut i låta hører skriking og musisering som får kroppen til å jodle.

12- WE: "Cold night for alligators" - We er på gang igjen med ny vinylboks som er oppfølgeren til vannvittig fagre "Smugglers". Jeg må si meg storlig imponert over at Kjell Sander har fått med disse storhetene på en slik plate, og det gjør det ekstra morsomt at det er en utsøkt blanding mellom kjente og ukjente Roky-låter, spilt av kjente og ukjente band. We gjør, kanskje i større grad enn andre på denne skiva, kongelåta "Cold night for alligators" til sin egen. Sprøtt at en Roky-låt kunne sklidd rett inn på en We-skive, men sånn er det. Det er selvsagt utrolig bra. Det er kvalitet i hver rille, for å si det sånn.

13- THE SACRED SAILORS: "White faces" - Nok et Gøteborg-band, som gjør en relativt uinteressant greie av Rokys standardrepertoar. Det er noen band på denne plata som verken har særpreg eller som yter låtene til Roky som fortjent. Dette er dessverre ett av dem. Kjedelig.

14- MADRUGADA: "Slip inside this house" - Madrugada har lenge vært...mor Norges beste band. Denne versjonen av en av The 13th Elevators' definitive låter vekker oppsikt i mitt indre. Madrugada er jo et skikkelig garasjeband, og her lar de adrenalinet flyte fritt i over 9 minutter. Resultatet er faktisk noe av det gjeveste Madrugada noen gang har teipa fast på plate. Nå skal det sies at låta knapt kan ødelegges, men at nordlendingene skulle komme opp med en så velregissert versjon er å være vel optimistisk. Det er spesielt den ultimate introen og igangkjøringa før det settes på normal Madrugada-autopilot som setter mitt rockehjertet i brann. Det er jaggu noe av det beste dette bandet har gjort!

15- NEPERUD: "I walked with a zombie" - Mitt favorittband fra Skien, Kjell Sanders hjemby, er en selvfølge på en sånn skive som dette. Vinner i klassen for rare påfunn er jo soleklart Neperud. Her gjør de en versjon som ikke bare skiller seg markant fra originalen, men også markant fra det de gjør til vanlig. Jeg må si jeg er imponert. Her får vi en Roky-låt servert i en slags funky soul/gospel/blues-drakt, med et antikvarisk orgel og et lydbilde som ville vært en høyst oppegående James Brown verdig på 60-tallet. Neperud fortjener en tributeskive snart synes jeg.

Det er mange dårlige tributeplater, ikke minst fordi bandene er dårlige og bare lirer av seg bleike kopier av originallåtene, men her tolker alle bandene, som i seg sjøl er særegne, særegne låter på en særegen måte. Også kjøper du den for minst to gode saker: inntektene går til Rokys fond, og du blir lykkelig av musikken. Denne må du bare ha liksom.

Rock Engh Roll 25 januar 2008