DJ Food
A recipe for disaster
Ninja Tune
Cd
-
1995
Rock Engh Roll 8 november 2005 |
DJ Food: Britisk DJ-prosjekt dannet i 1990 i forbindelse med
utgivelsen av en albumserie i 5 deler med tittelen "Jazz brakes".
Medlemmer: Initiativtakerne er Coldcut/Ninja Tune-duoen Matt Black og Jonathan More; andre involverte er:
Patrick Carpenter (PC), Paul Brook, Paul Rabiger, Strictly Kev
og Issac Elliston
Genre:
Britisk Elektronika
I Rockeweb:
1995
-
Elektronika
Webreferanser:
Dj Food
-
Ninja Tune
Anmeldelse:
Dette er et monster av et album med en spilletid på 112 minutter. Det er "food
for DJs" laget av DJ Food. Enkelt og greit. Jeg spilte denne utrolig mye
på 90-tallet i en periode av livet jeg digga trip-hop fra de britiske øyer og spesielt da
artister som Massive Attack fra Bristol, Sneaker Pimps, Lamb, Morcheeba,
DJ Shadow, Tricky, Roni Size, Moloko og Portishead. DJ Food
består hovedsaklig av duoen i Coldcut/Ninja Tune, Matt Black og Jonathan
More, men i tillegg til de to har mange DJs kommet og gått
opp gjennom åra. På denne plata er PC, eller Patrick Carpenter en viktig
figur sammen med Stricktly.
Plata har et organisk trip-hop-groove som fundament, som inkluderer en
sval houserytme, acid jazz, ambient, samples, schratching og funk - James
Brown er en tydelig funkinspirator. Innholdet på denne ekstremt lange
plata er sanseløst sunt for
kropp og sjel, spesielt på sommeren når sola steiker og man har et par
Nordlandspils innabords. Men DJ Food var langt mer enn et
trip-hop-kollektiv.
De var egentlig en eksperimentell smeltedigel som innlemmet og mikset
sammen en hel underskog av subgenre innen elektronika og hip hop.
Med albumet "A recipe for disaster" ble DJ Food mer et
bandprosjekt enn de hadde vært tidligere under utgivelsene av samleserien
"Jazz brakes", og albumet var lettere å høre på for folk som ikke
nødvendigvis driver med turntableism. Eneste minus for min del er
nettopp at schratching dominerer enkelte ganger og det drar ned
helhetsinntrykket. Schratching er sikkert moro å drive med selv, men å
høre det på plate kan lett bli lite givende, og på låter som "Schratch yer
butt" tar det helt overhånd.
Men det blir jo feil å kun nevne den låta jeg ikke synes noe om. Eller,
låter i normal forstand er det jo ikke, sammensmeltede lydcollager er mer
riktig, og de herligeste heter "Dark river", med sitt kolossalt sugende og
oppjazzede bassriff, "skumle og ambientflørtende "Inosan", funky
"Mr.
Quicke cuts the cheese", en låt hvor schratchinga matcher resten av
lydsporet perfekt og hvor samplinga er morsom og rar, med kvinnelatter og
jazzpiano med mer, og drum 'n' bass-rariteten "Fungle junk" som drar seg
utover 8 minutter og som starter med en samplet hønemor.
På låta "The Dusk" viser DJ Food hvor mye elegant som kan skapes i
krysningspunktet mellom ambient og hip hop, i en låt som fører deg langt
ut av vårt eget solsystem på en madrass av oppvarmede påskeliljer. På
"Bass city roller" kan vi ikke unngå buldring og risting i veggene hvis
volumet er skrudd litt opp, bassen er nemlig feit som en mett laks i
gytesesongen.
Dette er et typisk
produkt av 90-tallet. Her blander man hensynsløst alle typer ny moderne
musikk og får det til å svinge og gynge. Hele lydbildet blir som en stor
levende masse, ja det er nesten som man venter på at det skal kravle noe
levende ut av høyttaleren, noe som ligner på en purpurfarget seigdame med
fiolette antenner eller noe. |
