|
Dog Age er en institusjon i norsk rock, deres historikk løper
humoristisk og psykedelisk ende tilbake til 80-tallets Oslo, da Jon Anders
Strand og Jørn Smedslund etter litt smaking på depressiv industriell
synthpop fant sitt riktige musikalske stabile sideleie i
visepoppsykedeliaen, og stablet på plass et lag med musikere som har
holdt det gående med et varierende aktivitetsnivå helt til slippet av "Reefy
seadragon" i 2006. Dog Age har hatt sine mannskapsbytter opp gjennom
åra, men de to nevnte gutta har vært med hele tida, det har nesten også
bassist Harald Beckstrøm, som forøvrig bytter plass med De Lillos-bror
Lars Fredrik på enkelte konserter, og de har hatt med en ekstra gitarist eller keyboardist i perioder, mens trommestikkene har bytta hender ganske
ofte, nå om dagen er det Øystein Jevanord som har dem, og han har hatt
dem siden en vakker dag på 90-tallet. Nå merker jeg at jeg begynner å
rote meg langt inn i familietreet til Dog Age. Da blir omtalen altfor
lang. En kar som ikke er med i familien, men en veldig god venn av
familien, er trompetisten Preben Carling, som blåser på flere av låtene
på denne plata.
Jeg hadde egentlig tenkt å vente til et stykke ut i omtalen med å
fortelle et par pussige ting, men jeg klarer ikke å vente. For nemlig,
etter hvert som man begynner å snuse i livet til Dog Age, eller nøste
opp ting om du vil, ja jeg skrev ut 5 sider med historikk om bandet
hentet fra hjemmesida, så finner man rimelig kjapt ut at bandet er noe
det artigste man kan skrive om, og ikke minst høre på. Heldigvis er ikke
hjemmesida like psykedelisk som skrifta i plateomslaget. En blir ganske
skrudd i huet av å lese seg gjennom all infoen der, men det er verdt
det, for både tekster og info inneholder mange psykedeliske eller
morsomme ordspill, som denne for eks: "This is our popular music record.
The next one will be a country record, not sure which country". De må
uansett vente til Arsenal vinner ligaen i England igjen. Dog Age gir
nemlig ut album kun de åra hvor Arsenal vinner. Akkurat nå leder de jo
ligaen så det kan hende vi får en ny skive på markedet allerede til
sommeren.
Nettopp dette med når utgivelser skal gis ut og sånn gir meg en
glimrende mulighet i inneværende avsnitt til å kort nevne hva de faktisk
har gitt ut foreløpig: Debutplata "Good day" ble gitt ut på vinyl i 1989
på det nystartede Voices Of Wonder. Arsenal vant ligaen i 1989. En ny
Lp, "Sigh no more" (say no more, he he) kom ut i 1991. Arsenal vant
ligaen i 1991. Lang pause. Nå begynte de å gi ut plater på cd istedenfor
vinyl, og de første vinylplatene ble reutgitt på cd. Neste album, "As it
were", kom i 1998. Arsenal vant premier league i 1998, og de vant også i
2002, da Dog Age ga ut "When the fish are down" (for en tittel!). Men så
skjedde det jo noe merkelig; Arsenal begynte å vinne så ofte at Dog Age
ikke klarte å henge med, så når Arsenal igjen vant i 2004 hadde ikke
bandet en ny plate klar. De valgte likevel å "slippe" plata i 2004, selv
om den ikke var ferdig før i 2006. Igjen, småhysterisk morsomt. Du veit,
dette er ikke bare morsomt å høre på, men det er jo like gøyalt å lese
om. Søk etter Dog Age på nettet så finner du underholdning som dekker
tid nok for flere underbukseskifter, og da har jeg tatt høyde for at
byttefrekvensen varierer fra person til person. Dog Age har gitt ut en
rekke ting, som ep-er, 7-tommere og deltatt på diverse samlere i alle
disse åra også, og jeg er helt sikker på at de tidsmessig passer inn da
Arsenal vant andre ting, som ligacupen, FA-cupen, mesterligaen eller den
lokale lilleputt-turneringen i Nord-London. Dog Age har fått mange fans
utenfor landet også fordi stoffet har blitt gitt ut på små uavhengige
utenlandske selskaper; "Reefy seadragon" er for eksempel gitt ut på
amerikanske Rainbow Quartz, som også huser glimrende The Jessica
Fletchers og Deleted Waveform Gatherings.
Visepoppsykedelia er en betegnelse som ikke fanger opp Dog Age sitt hele
og fulle sound. Vel er Dog Age et ganske snilt band å lytte til i
forhold til mange skurrende psykedeliske dronerockere, men soundet
rommer mange detaljer og beveger seg elegant, løst og ledig fra søt
psykedelisk pop til mer kompliserte og progressive musikalske
oppbygninger med klare referanser tilbake til 60-tallet og spesielt The
Beatles anno 1966-67, Pink Floyds Syd Barrett-æra; og det stopper
selvsagt ikke der, for da ville Dog Age avgjort ikke vært så
lyttervennlig som de er. Jeg hører mye av den samme harmoniske
popestetikken som går igjen på plater utgitt på Poptones UK, sjekk ut
finfine Cosmic Rough Riders, eller fra de mange bandene som
representerer kollektivet Elephant 6, som Apples In Stereo, Essex Green
og Neutral Milk Hotel. Mye av dette ville jo vært utenkelig uten The
Byrds og deres 5. dimensjon på 60-tallet, så de hører med i dette
bildet. Et av bandets forbilder er XTC og deres psykedeliske
sideprosjekt The Dukes Of Stratosphear forøvrig. Til slutt, og til deg
som fremdeles ikke har lyst til å høre på Dog Age, så kan jeg glede deg
med at norske The Tables er det nærmeste vi kommer Dog Age.
Ta deg for all del tid til å høre på tekstene, selv om du ikke anbefales
å lese dem i omslaget, for de går rundt og rundt og rundt og rundt, men
hør dem, da vil du nemlig høre dem synge om damer, som i "When i was a
young boy":
- When i was a young boy i could have them all - but i had my mind set
on other things like beer and drugs and psychedelia - now i'm a bit
older and i want them all - but they are all bound in marriage -
Fordelen med å høre på tekstene, og det klarer du ikke hvis du ikke
tar deg god tid og lytter ordentlig, er at hvis du prøver å lese alle
tekstene i omslaget så vil du bli trukket inn i et sort hull til slutt.
Ytterst i ringen er tekstene nemlig lesbare, men de blir sugd inn i et
hull og alt blir kaos. Der inne skinner ikke solen, men gjør den det der
du bor så gjør som bandet anbefaler i optimistiske "Get out, the sun is
shining"
Av platas 13 låter er 11 egenkomponerte. Det tar tid å bli kjent med
alle låtene og de mange snåle gitarsoloene, trompetutskeielsene, sang og
koring fra 4 personer som synger med stor innlevelse og med
grunnleggende kunnskap om psykedeliske virkemidler, og da snakker jeg
ikke om inntak av det som i utgangspunktet bidro til at psykedelisk
musikk oppsto. De to låtene som ikke er hjemmelagde, "Cosmic wheels", av
Donovan, som er en klassiker, og George Harrison-låta "Blue jay way",
fra Beatles' "The Magical mystery tour", som er en av de snodigste
låtene det bandet gjorde, passer liksom perfekt inn i helheten. Eller,
det er vel bedre å snu tankerekken rett veg, de 11 låtene bandet har
laget er så bra at de ikke behøver å rødme når de plasseres i samme
setting som de to nevnte låtene til herrene Harrison og Donovan. Det
sier ikke så lite. Men denne plata må du høre på mange ganger, slik du
generelt må med tidløs og god rock, for hvis du liker det med en gang er
det fare på ferde, og risikoen for at du går fort lei er overhengende.
La meg ta et eksempel: Låta "Spanish peasants" bare hang slapt ned langs
halsen min gjennom 3-4 gjennomhøringer før øret fikk tak i den - nå er
den magisk! Eksempelet er ikke unikt, det er regelen på denne skiva.
Rock Engh Roll 6
januar 2008 |
