Startside

Dog & Sky er et norskamerikansk prosjekt med Matt Burt på vokal og gitar, Trulz Lorentzen på gitar og tangenter, Michael Francis Dutch på bass, Vigdis Sjelmo på trommer og Eirik Hegdal på sax. Bandet begynte å spille sammen for omtrent 4 år siden, har bakgrunn fra rock, pop, punk, frijazz og poesi, og bandmedlemmene har vært og er innom en rekke andre bandkonsepter. Bandet er vanskelig å sette i bås, men har et originalt sound som er lett å kjenne igjen.

Er du vel bevandra i rockens historie vil du nok dra kjensel på vokalen til Matt Burt. Han sang på låta "Plan #1" på Motorpsychos "Demon box" i 1993. Men du skal vel ha fulgt mer enn gjennomsnittlig godt med i timen hvis du erindrer akkurat det når du hører stemmen hans første gang. Mer sannsynlig er det at du begynner å smile og tenker på David Thomas i Cleveland-bandet Pere Ubu. Matt Burt synger med en hulkende, gjallende og tidvis manisk røst som sprekker opp i noen fenomenalt særegne vokale utbrudd. Men han kan også være nesten hviskende og off-beat mens han snakker låta fremover. Det han mangler av klassisk tonalitet tar han igjen så det rekker med suveren feeling, rockattityde og egenart. Han holder skuta flytende nærmest på egenhånd og er kronisk underholdende som sanger. Matt Burt samarbeidet forøvrig med Motorpsycho på albumet "Blizzard" også. Verdt å sjekke opp.

Det er vanskelig å være veldig annerledes i rocken nå, men det er også vanskelig å være mer annerledes enn nettopp Dog & Sky. Bare navnet i seg selv tyder på at dette ikke er mainstream. Jeg nevnte Pere Ubu, som jeg personlig synes ligger nærmest utrykket til Trondheims nygamle fremadstormende rockebaby. Bandet ligger inni i en svær sekk vi gjerne kaller alternativ rock, og på lik linje med storheter som The Pixies og Sonic Youth har Dog & Sky særlig god teft for den gode og hypnotiserende rockemelodien, som inkorporerer sprakende gitarsoloer, sugende driv og snåle påfunn. Ja, periodevis er dette temmelig alternativ rock, og man smiler enda mer over gleden av å ha funnet, eller blitt funnet av, et band som bringer frem euforiske gledesutbrudd pga åndelig likhet med opplegg som Captain Beefheart, Ass Ponys, Butthole Surfers og endog svenske Bob Hund.

Åpningslåta starter rolig. En oppvarmer med lite oppdrift. Men fra låt to smeller det i sikringsboksen. "Seagull delight" lades opp mens den brenner. Stemmen til Burt er overalt og styrer en låt som bygges opp fra scratch til fullt powerhouse, før den demonteres og vi får høre at bandet er i besittelse av melankoli. Det også, og det er samtidig den flytende overgangen til glitrende "Bones & dresses" vi hørte. Den snodige stemmen til Burt gjør at man ikke legger merke til det som skjer i bakgrunnen før 3. eller 4. gjennomspilling. Dama med trommestikkene komper livlig sammen med en dreven bassist, og gitaristene med Lorentzen i front skaper magiske tonemønstre, og som om ikke dette var nok har de også en sax oppi gryta.

En av fordelene med vinyl er jo at de trykte tekstene på innercoveret blir lettere å lese for det er større flate å trykke tekstene på og derfor større fontstørrelse. Ikke sant? Et eller annet sted i denne omtalen nevnte jeg poesi. Tekstene til Burt er jo rein poesi. Siste låta på side 1 er grusomt bra sånn sett. Burt gir oss en morsom tekst som handler om utfordringen med å brette kart, i låta "Went to a course on how to fold maps". Det siste som skjer før stiften letter er at en av de to gitaristene i bandet drar en solo som får min verden til å stoppe opp. Du fagre min verden!

Side 2 på vinylen innledes av låt nr. 6 på cd-en, "Supermarket". Burt snakkesynger et langt vers uavbrutt før låta sprekker opp og vi kan puste igjen. Gitaristen plukker på sin gitar mens han snakker. Så eksploderer låta i et instrumentkræsj før vi slapper av med litt komping og sax til slutt, nesten som Morphine. Ferdig. Er hele plata spilt inn i en session? De fleste låtene flyter på en delikat måte over i hverandre, og noen ganger må jeg bort å sjekke om neste låt har startet. Noe som også betyr at låtene til Dog & Sky avgjort ikke er lineære, dette er et band som er godt samspilt og som putter inn ditt og datt av mellomspill for å sprite opp brygget sitt.

Mens jeg har lytta på denne plata noen ganger forekommer det meg mer og mer at det ligner på noe jeg fremdeles ikke har nevnt ennå. Har ikke kommet på hva det er, men når låta "Twilight" spilles for 7. gang spretter det opp en referanse; The Sensational Alex Harvey Band! Ja visst. Plutselig er jeg litt usikker på om stemmen til Matt Burt ligner mest på David Thomas eller Alex Harvey. Heldigvis slipper jeg å tenke mer på det, for "Hammer" starter. "Hammer" er en av de virkelige oppturene på plata, er særs original låt med en pussig grunnrytme, sprekt gitarlyd og rar synging. Ganske groovy er den også, vi hører her at bandmedlemmer har drivi med frijazz i sitt tidligere liv.

Kan også nevne at Lars Lien, Harald Nissen og Hans Magnus Ryan (Snah) er med som gjestemusikere, ja sistnevnte er med på hele plata. Lars Lien er jo også involvert i....ikke sant? En passelig nesten avslutning på denne omtalen kan være litt poesi fra den nesten siste låta, "Purple paramedics":

"purple paramedics
with their own headaches
passing poles and wires
passing thought-desires"

Definitiv avslutning sørger vakre "Yearbook pictures" for. Så fikk vi det også, og Matt Burt med sine norske venner har avslørt alle sine hemmeligheter for oss. Ta i mot!