Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Dungen
Tio bitar
Subliminal Sounds 2007
Cd - 2007


Rune Riff 30 april 2007		 Anmeldelse: Svenske Dungen ble med sin utgivelse Ta Det Lugnt i 2004, et undergrunnsfenomen og et kultband over natta. Fans verden over trallet på folkrocklåter i psykedelia land med tekster de færreste skjønte noe som helst av. Fra New York til Tokyo. Dungenfeberen herjet og platekritikerne var over seg av begeistring over skiva som av mange, meg selv medregnet, blir regnet som et av de virkelige mesterverkene så langt på 2000 tallet. Sjelden ser man så høy kvalitet og så stort mangfold i en utgivelse, slik tilfellet var med Ta Det Lugnt.

Bandets hovedhjerne, låtskriver, multiinstrumentalist og vokalist, Gustav Ejstes ble hyllet som et musikalsk geni. Med såvidt forskjellige inspirasjonskilder som psykedelisk rock, svensk folkemusikk og hip hop klarte han, og resten av bandet, å gi ut et album med variert musikalsk uttrykk, snedig låtoppbygging, underfundige tekster og knallsterkt låtmateriale, med låter som Panda og Festival blant de mest fremtredende. Men mest av alt var Ta Det Lugnt en helstøpt skiva som rakk tunge til alle som spådde albumformatet en snarlig død i kjølvannet av ”mp3-revolusjonen”.

Nå er altså svenskene klar med oppfølgeren, som har fått tittelen Tio Bitar. Formelen er den samme, men denne gangen virker det som om Dungen har en mer progbasert tilnærming i soundet sitt. Det hele er litt mer sammensatt og inneholder kanskje ikke de helt store enkeltlåtene som Ta Det Lugnt gjorde, men er allikevel et veldig sammensatt og godt album. Det finnes gode enkeltspor her også, som f.eks. Gör Det Nu og Familj, men det er i første rekke den stabile helhetlige albumfølelsen som gjør Tio Bitar til et solid album. 

En annen umiddelbar forskjell å spore fra sist møte med Dungen, er bandets progbaserte tilnærming til sin folkrock aktige og psykedeliske musikk. Gitarene er tyngre, men tekstene er fortsatte småskrudde og litt sånn ”naivt koselige”. Lydbildet krydres med fløyter, strykere og lett gjenkjennelige folkrock elementer. Det er fristende å dra paralleller til Dungens landsmenn i Charlie & Esdor som drev med mange av de samme lyd-krumspringene som det som blir vist på Tio Bitar. Charlie & Esdor gav ut musikken sin på 60- og 70-tallet. Dungen viderefører denne folkrock arven med sine albumutgivelser og viser et plenty tall av dagens indierockere at det er fullt mulig å eksperimentere med fordums tider og samtidig lyde skikkelig frisk og moderne ut.

Dungens storhet er definitivt deres evne til å lage godt sammensatte album med varierte inspirasjonskilder og få det hele til å lyde så egenartet og ”selvfølgelig” som det Ta Det Lugnt gjorde da den ble sluppet, og det Tio Bitar gjør i dag.

Årets album er ikke like sterkt som forgjengeren var, men Dungen skal ha cred for å forsøke å utvikle soundet sitt og dra det musikalske uttrykket deres i forskjellige retninger. Dette er definitivt et steg videre i bandets karriere og jeg vil ikke påstå at dette er et skritt tilbake. Helheten er bra, og det skal bli spennende å følge Gustav Ejstes & Co. videre.